TOCA Race Driver   
 

Opp

 

 

 

 

 

 

 

 

 





 

Dato: 03.04.2003

Lignende spill: TOCA 2, Need for Speed: Hot Pursuit 2

At de store spillene blir utsatt og utsatt er noe vi er vant med, det er nærmere en regel enn et unntak. Så også med TOCA Race Driver, som til sammen har blitt utsatt et drøyt svangerskap. Nå er imidlertid PC-verdenens etterkommer av TOCA 2 endelig tilgjengelig. Alt som kommer sent kommer ikke godt, men at spillet ikke ble rushet til julesalget er et godt tegn. TOCA 2 kom i 1999, og var en solid emulator av BTCC (British Touring Car Championship). Det ble både elsket og hatet for sin svært realistiske (og utilgivende) fysikk, men det var da strengt tatt ikke myntet på arkade-tilhengerne heller. Det har vært tynt med gode simulatorer for standardbiler en stund, og det var derfor svært spennende å se hva TOCA Race Driver kunne tilby.

Nye elementer
Codemasters har forsøkt å være nyskapende innen bilspillsjangeren. Race Driver har, i tillegg til spreke biler og skarpe svinger, en historie å vise til. Åpningssekvensen i spillet viser en sjåfør som omkommer i en "ulykke" rett etter målgang, mens en pjokk står på sidelinjen og ser på. Du gjettet sikker riktig, du får æren av å spille den stakkars guttungen, og sjåføren som omkom var din far. Det hele lukter litt Days of Thunder. Spillet starter 15 år etter din fars død, og navnet er Ryan McKane. Din bror er også en god sjåfør, men forholdet mellom dere er anstrengt. Et kjent etternavn kan være gunstig, men du blir fort lei av å leve i skyggen av din fars prestasjoner. Utover i spillet må du kjempe for å avansere til de mer prestisjefylte seriene ved å velge mellom forskjellige jobbtilbud. Selve spillet starter med en sekvens der du får tilbud om å prøvekjøre, mye på grunn av din legendariske far, og din fremadstormende bror. Sekvensen fader ut, og du hopper til kontoret. Her sitter du og hører på Sweet Home Alabama på full guffe, nydelig!

Flere av menyene i spillet er unngått ved at du kan manøvrere deg rundt i forskjellige rom. Det viktigste rommet er selve kontoret. Her har du tilgang på PC, arkivskap og et kart. Via PC-en får du e-post med forskjellige jobbtilbud. Tilbudene varierer etter hvor langt du har kommet. De består av en introduksjon av teamet, en målsetning for sesongen, og selvfølgelig hvilken bil og serie det er snakk om. Seriene er dessverre ikke komplette, men består oftest av en liten håndfull løp på 3-5 runder. På PC-en har du også tilgang til et tre med oversikt over alle seriene du kan delta i. Du har til å begynne med kun tilgang til de laveste seriene i treet, men etter hvert som du oppnår poeng i disse seriene kan du få tilgang til serier lenger opp, og følgelig mer eksotiske biler. Arkivskapet inneholder diverse valgmuligheter, slik som kontroller, grafikk og lyd. En gang i mellom kan telefonen ringe på kontoret med tilbud om å stille til en duell på forskjellige steder i verden. Disse duellmulighetene kommer til syne på kartet. Her kan du velge hvor du skal prøve deg etter hvert som tilbudene tikker inn. Vinner du disse duellene får du et eksemplar av bilene det ble kjørt med, og her er det mang en lekkerbisken å sette tennene i. Et annet viktig rom er garasjen, som du befinner deg i før hvert løp. Her har du tilgang til oppsett av bilen, og oversikt over grid (startrekkefølge) og progresjon i serien. Bilen er alltid brukbart satt opp, men vil du ha maksimalt ut av bilen kan det være litt å hente i å endre girkassens utveksling, eller kanskje downforce (bilens trykk mot bakken). Det siste rommet har du tilgang til fra kontoret. Her er det valg som gjelder den ikke-historiestyrte delen av spillet, slik som multiplayer og enkeltstående løp. Mange valg foretas også i vanlige menyer, disse er raske og oversiktlige.

Middelmådig historie
Ingen kan hevde at historien er spesielt original, men den er heller aldri irriterende dårlig. Historien føres videre ved hjelp av små scener som vises ved bestemte punkter i spillet, for eksempel når du har oppnådd et bestemt antall poeng. Scenene er ikke statiske videosnutter som spilles av, men snarere en del av spillet. Foregår klippet etter et løp vil du for eksempel legge merke til at bilen i bakgrunn er akkurat den bilen du kjørte, til og med skadene er der. Dette gjør at klippene glir sømløst inn i spillet, og de kommer heller ikke så ofte at de går ut over spillopplevelsen på noen måte. Elegant løsning med andre ord. Karakterene er godt animerte, og lip-syncen er god. Den eneste svakheten er at de mangler øyenvipper, men det krevende og tungt å få dette til å se brukbart ut. Skikkelig flisespikkeri, og en helt grei nedprioritering.

Fysikk
Fysikken er et av elementene som er mest avgjørende for et bilspills suksess. TOCA Race Driver har nok tatt et skritt i retning av arkade siden TOCA 2, men det heller fremdeles mest mot simulasjon. Bilene er ikke så utilgivende som i forgjengeren. Får du en sleng på bilen er ikke alt håp ute, det er i mange tilfeller mulig å hente denne inn, og du kan glede deg til en og annen kontrasleng. Det er selvfølgelig stor forskjell på de ulike bilene. Det er ikke noe problem å kjenne hvilke hjul de drar på, og alle har sin egen spesielle følelse. Dette sikrer en god bredde i spillet, da det er stort spenn når det gjelder forskjellige biltyper. Motstandernes biler har blitt litt vanskeligere å snurre, men det er ikke antydning til at de kjører på "skinner" slik som i en del andre spill. Omgivelsene påvirker bilenes handling godt, kommer du for eksempel ut på det sleipe gresset har du vesentlig nedsatt kontroll. Enda verre blir det når du havner i et sandhinder, her har det ikke noe for seg å gi full gass for å komme seg ut, desto mer du gasser desto mer spinner bilen. Videre virker aerodynamikken godt inn når det gjelder skader på bilen. Skulle du være så uheldig å miste bakvingen kan du være sikker på at bilen blir svært overstyrt og vanskelig å kontrollere. Det som imidlertid er synd er at luftmotstanden ikke er mindre bak dine motstandere, du kan like gjerne ligge ved siden som bak dem.

Som forventet er grafikken vesentlig bedre enn i forgjengeren. Alle modeller er svært detaljerte. Spesielt bilene, som også har fått et kledelig lag med høyglanslakk siden sist. Omgivelsene er pene, selv om de realistiske banene begrenser mulighetene for variasjon kraftig. I et slikt spill er det uansett ikke tid til å studere omgivelsene. Får du tid til å studere asfalten ser du at den ser realistisk ut, men da må du flytte på foten, da hviler den nemlig på feil pedal. Skulle du stifte nærmere bekjentskap med sandhauger og gressenger vil du se at de er godt gjennomført de også. Spor på gress og grus blir værende, det samme gjør gummien som samles i idealsporet. Trær, tribuner og bygninger er gjengitt så nært opp til virkeligheten som mulig, og her lykkes Race Driver. Publikum er ”papirdukker” i 2D, men de er animerte, så hvis du har tid kan du stoppe og se dem heie. Grafikken er ikke alltid feilfri, noen ganger kan biler synes gjennom gjerder og bakketopper, men det ser ikke ut til å være et utbredt problem.

Kjente baner
At grafikken gjør jobben sin er tydelig. Det er en enkel sak å kjenne seg igjen på gode gamle baner. Spillet har flere forskjellige serier, og alle banene er virkelige baner fra respektive serier. Slik oppnås mest mulig realisme. Europeiske serier går på europeiske baner, mens australske serier går i Australia. Det er de mest kjente banene som er plukket ut fra hver serie, så du får sjansen til å kjøre på mang en gammel kjenning. Det hadde vært underholdende å svi av gummi i svingene på Rudskogen, men Norge er dessverre ingen sterk motorsportnasjon, så ingen av våre baner er representert. I Sverige står motorsport langt sterkere, og de har fått med en av sine mest kjente, Mantorp. Noen andre kjenninger å glede seg over er Brands Hatch, Silverstone, Monza, Hockenheim og Nürburgring. Utvalget av biler er også svært godt og variert, bortsett fra at noen tyske og italienske storheter er utelatt. Bilmerkene spenner over det meste fra Mini Cooper og Opel Astra til AC Cobra, Dodge Viper og Corvette. Vekt, kraftfordeling og styrke varierer kraftig, og virker realistisk inn på veiegenskapene. Et stort drog av en amerikaner med flere hestekrefter enn de fleste kan telle til vil for eksempel ha store problemer med å følge en lettvekter med bare brøkdelen så mange hestekrefter. Totalt er det 42 biler og 38 baner å velge mellom, noe som muliggjør mange timer med underholdning.

Det kanskje mest imponerende med bilene er skadesystemet. Codemasters har brukt mye tid og penger på å studere hvordan kollisjoner virkelig påvirker biler. Detter har de lykkes godt med, og det er gledelig å kunne konstantere at skadene i TOCA Race Driver er de mest realistiske så langt i bilspillenes historie. En påkjørsel kan for eksempel føre til at den bakre støtfangeren blir hengende og slenge i det ene festet, eller at eksospotta løsner fra et av festene. Avkjørte spoilere og støtfangere blir liggende i veibanen resten av løpet, og kan være verdt å kjøre rundt hvis du kommer i 250km/t. Bilen blir naturlig deformert etter sammenstøt, og glassbitene flyr gjennom luften hvis du er uforsiktig. Det er også mulig å kjøre dekket av felgen, eller rett og slett miste hele hjulet. Første sving er, som i virkeligheten, spesielt risikabel. 20 biler tett i tett, med to eller tre i bredden, fører lett til fullstendig kaos. Støtfangere, speil og vinger flyr gjennom luften, det gjelder å holde hodet kaldt om du skal komme helskinnet gjennom mylderet av snurrede biler og vrakgods. Et enkelt oversiktsbilde av bilen dukker opp når du kolliderer. Det viser ved hjelp av farger hvilken stand viktige deler som motor, girkasse, støtdempere og hjul er i. Skader på karosseri vises ikke her, men de kan likevel påvirke bilens egenskaper. Skadene kan bli formidable, men er du av den skvettene typen kan du trøste deg med at sjåføren sitter trygt i buret sitt, uansett hvordan bilen behandles kommer han fra det med livet i behold.

Realistisk lyd
Et punkt det syndes mye på i spill, og kanskje spesielt i bilspill, er lyd. Også her har Codemasters bestemt seg for å legge listen høyt for konkurrentene. Med Sweet Home Alabama i begynnelsen kunne førsteinntrykket vanskelig vært bedre. Videre i spillet er det dårlig med musikk, men så er det heller ikke vanlig med stereoanlegg i slike biler. Bakgrunnsmusikk er ikke noe savn, snarere er det befriende å kunne konsentrere seg 100% om selve kjøringen. Motorlydene er svært realistiske, det er for eksempel mulig å høre hvor mange sylindere som arbeider under panseret, selv om noen motorer kanskje mangler litt kraft. Lydene varierer dessuten innen hver motortype. Surround er også godt gjengitt. Med høyttalerne riktig plassert hører du straks hvilken side motstandere kjører på, og blir du påkjørt bakfra hører du tydelig at det smeller "der bak". Fra tid til annen får du informasjon fra teamet, noe som aldri er plagsomt, men sjelden direkte nyttig. Det hjelper til med å få den rette følelsen, og en sjelden gang kan det være greit å få en påminnelse om at det er siste sjanse til å gå i depot.

I tillegg til at spillet er historiedrevet er også den kunstige intelligensen (AI) nyvinnende. Det mest markante er at motstanderne legger merke til hvordan du kjører og oppfører seg deretter. Dundrer du inn i baken på en av dem i full fart kan det godt hende du får smake din egen medisin ved en senere anledning. Slike hevnaksjoner tilfører spillet litt krydder. Det er bare litt synd at konkurrentene har tygd litt for mange hormontabletter, de kan til tider være plagsomt aggressive. Det blir et dillemma hvordan en skal kjøre. På den ene siden kan det være fristende å benytte motstandere som rekkverk for å stjele et par plasser i en krapp sving, men på den andre siden kan du risikere at en motstander sender deg rett i rekkverket i en vendetta senere i løpet. Dette gjør at du alltid må være påpasselig med hvordan du kjører. Det nytter ikke å brøyte seg vei. Litt synd er det likevel at det er frykten for hevnaksjoner som tvinger deg til å kjøre pent, og ikke regelverket. AI-en briljerer når det gjelder konkurranse de andre bilene seg i mellom. Bli ikke forundret om du ser en motstander snurre en annen. Fra tid til annen feilberegner de også svinger, får sleng på bilen, eller kolliderer med andre. De holder seg stort sett til idealsporet, men forbikjøringer foretar de overalt hvor en sjanse byr seg. Blokkerer du på den ene siden prøver de seg på den andre. Hvor motstanderne befinner seg ser du på en rød pil som viser deg når og hvor de kommer, dette gjør at blokkering blir en viktig strategi, akkurat som i virkeligheten. Pilen fungerer utmerket, men det er likevel litt rart at det ikke finnes noe speil. En skikkelig simulator burde ikke mangle noe så enkelt og vesentlig som et speil.

Veien til suksess
I noen løp er det obligatorisk med et depotstopp, da gjelder det å være litt taktisk. De AI-styrte bilene har en tendens til å kjøre inn etter første eller andre runde, er du ikke så tidlig i depotet at du er sikker på å komme først ut igjen risikerer du å kjøre i kø på vei ut. Slikt kan fort ruinere et løp fullstendig. Da er det kanskje bedre å vente til alle andre har vært inne, og krysse fingrene for at forspranget du opparbeider er stort nok til at du kommer ut i tet etter ditt stopp. Det er opp til spilleren å velge hvor mye mekanikerne skal rette opp, det tar tid å reparere et totalvrak fullstendig, da kan det lønne seg å kjøre et par runder med nedsatt bil isteden. Motstanden er varierende, men stort sett hard, og ofte må en ta til takke med en plass midt på resultatlista. Dette fordi noen av motstanderne kjører bedre enn andre, slik at det som regel blir en viss spredning i feltet. Det er mulig å utkonkurrere motstanderne, men det krever at du er godt kjent med banen, og at du har en god dag. Her vinner du ikke fordi bilen din går fortere enn motstandernes. Forbikjøringer må du, som i virkeligheten, foreta ved hjelp av optimale bremsepunkt og godt sporvalg, ikke ved overlegen toppfart.

Force Feedback må nevnes i dette spillet. Den er meget naturtro. Kastene bilen får når den blir påkjørt virker ekte, og avhengig av hvilke hjul bilen drar på kan du formelig føle kreftene som er i sving. Det merkes lett når bilen snurrer. Det er lett å vri hjulene i samme retning som piruetten, men vesentlig tyngre å svinge motsatt for å rette opp. Dette virker spesielt godt inn på kontraslenger, men det kan ta litt tid å venne seg til dette. Det kan virke som Codemasters er litt for stolte av systemet sitt. Som standard er effektene alt for sterke, og det er nærmest umulig å kjøre. Dette kan heldigvis finjusteres i spillets konfigurasjon. De som måtte ha problemer med kontrollene kan glede seg over at det slippes en oppgradering i løpet av få dager. Denne skal blant annet tilby en ny kontrollmodus spesielt beregnet på ratt. Codemasters har forstått noe ikke alle bilspillutviklere har; kurbs er ikke glatt. Det rister godt når forhjulet kommer opp på kurbsen, også dette er svært realistisk. Gameplaymessig virker spillet også ganske gjennomarbeidet. Et smart trekk er for eksempel en ventetid på et par sekunder fra pause blir slått av til spillet fortsetter. Det gjør det mulig å sitte klar med gassen i bunn og begge hender på rattet når spillet kjører i gang. Lagring er også løst på en god måte. I seriene er det kun mulig å lagre mellom annet hvert løp, du kan altså ikke prøve hvert enkelt løp om og om igjen, men må takle et par løp på strak arm hvis du skal gjøre det bra sammenlagt.

Bedre enn på PlayStation 2
TOCA Race Driver har vært ute en stund på PlayStation 2, men det er ikke uten grunn at versjonene for PC kom først nå. Takket være den ekstra kraften som er tilgjengelig på PC har grafikken blitt kraftig forbedret, og antallet biler på banen har blitt forandret fra 14 til 20. Den viktigste forbedringen er likevel muligheten for multiplayer over Internett eller lokalt nettverk. Med riktig hardware er det dessuten mulighet for 5.1 lyd med EAX, og "Matrox Surround Gaming" på inntil 3 skjermer. Codemasters lovte også at kvalifisering skulle være tilgjengelig i seriene (noe det ikke var på PlayStation 2), men dette løftet har de tydeligvis ikke tatt så tungt på. Det er ikke antydning til kvalifisering annet enn på enkeltløp. Du må derfor ta til takke med en startposisjon du blir tildelt. Svært urealistisk, og ikke minst irriterende.

Når den krigerske AI-en begynner å gå deg på nervene er det godt å kunne utfordre mer eller mindre humane motstandere over nettverk eller Internett. Mange rapporterer om problemer med oppkobling til servere, på tross av åpning av alle aktuelle porter og iherdige forsøk, og dette ble også problematisk under vår test av spillet. Spillet er ferskt på markedet, og Codemasters har annonsert at oppgraderingen som er på vei blant annet skal forbedre multiplayer over Internett, så dette er trolig ikke et varig problem. Det var imidlertid ingen hinder for testing over nettverk, og rent bortsett fra lavere ping er spillmodusene over Internett og nettverk identiske. Enkeltløp eller selvkomponerte serier kan kjøres, og en står fritt til å velge biltyper og baner. Antall runder, tvunget depotstopp og værforhold kan settes opp etter eget ønske. Det er også valgfritt om AI-styrte motstandere skal være med eller ikke. De kan tilføre litt ekstra action, men de ødelegger lett noe av moroa med multiplayer. Er det få personer med i spillet "drukner" de lett blant alle de andre bilene. Ofte er det artigere med en skikkelig duell, eller en mindre gruppe som kniver sammen. Å bli frakjørt av de andre fordi en AI-bil presser deg av veien er ikke moro. Flere spillere kan kjøre for samme team, det kan gi konkurransen en fin vri, da samarbeiding blir viktig. Det er unektelig svært festlig å kjøre opp på hver sin side av en motstander for deretter å lage pannekake av ham. Har du ikke tilgang på Internett eller nettverk er det dessuten mulig for to til fire spillere å spille i ”split-screen”. Det kan bli litt i trangeste laget på en gjennomsnittlig PC-skjerm, men ellers fungerer det utmerket.

Konklusjon
TOCA Race Driver er et underholdende spill, og tilfører sjangeren flere nye impulser. De mest interessante er kanskje AI-ens hevnaksjoner og faktumet at det har en historie, men også skadesystemet tilfører mye nytt. Det grenser faktisk til å være litt i beste laget, det er svært fristende å leke "Destruction Derby", men det er ikke spesielt gunstig for resultatene. AI-en er stort sett god, men aggressiviteten er for høy, plagsomt høy. Spillet prøver (dessverre) å tiltrekke både simulatortilhengere og de som foretrekker arkade. Resultatet er et spill som er godkjent på begge områder, men som ikke briljerer på noen av dem. TOCA Race Driver er for urealistisk til å kunne kalles simulator, å droppe speil fremstår i bestefall som utrolig slurvete. Samtidig er det for krevende og omfattende til å være et spesielt godt arkadespill. Det er likevel artig, og har god grafikk og uvanlig realistisk lyd. Sammen med noen venner (eller fiender) kan det tilby rikelig med underholdning, forutsatt at du kan leve uten speil og dekkslitasje.

Systemkrav:
  • Windows 98/2000/ME/XP
  • Pentium III 700 MHz
  • 128 MB RAM
  • 3D-kort med 32 MB RAM
Sluttvurdering:
 
Spillbarhet:
Grafikk:
Lyd:
Multiplayer:
Varighet:
   
Total vurdering:

 

Startside ] Opp ] [Søk]

Copyright © 2002 Øyvind Haugland
Sist endret:  13 januar 2019
 

  Interested in this stuff? Please write to:
 

HTML Counter            stats counter