Nettverksskolen oppd.   
 

Opp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Del 1: Hva er et nettverk?

Nettverksskolen, del 1

Dato: 27.11 2003

Vi starter i denne utgaven opp igjen vår populære serie Nettverksskolen, som kommer til å gå fast i hver utgave fremover. Vi starter med en helt grunnleggende innføring i nettverk, og vil bevege oss over på mer avansert nettverksadministrasjon etter hvert.

Et nettverk er en sammenkobling av flere datamaskiner, slik at de kan kommunisere med hverandre og dele på ressurser. Ressurser kan være lagringsplass, skrivere og annet utstyr eller tjenester.

Å koble flere datamaskiner sammen i et nettverk kan gi en stor gevinst i form av spart tid og sparte utgifter, samt bedre samarbeidsmuligheter.

 

Oppbygningen av et enkelt nettverk.

 

Når en ressurs blir delt fungerer den som om den er direkte tilkoblet den enkelte maskin, og brukeren merker derfor ingen stor forskjell. Resultatet kan f.eks. være at man slipper å investere i en skriver til hver PC fordi nettverket gir alle tilgang til én skriver som om den var koblet til den enkelte PC.

En annen klar fordel med nettverk er at man kan bruke elektronisk post (e-post). Med e-post sender man beskjeder, filer og dokumenter, og de ankommer ofte mottaker sekunder etter de er sendt. E-post kan brukes både i lokalnettverk og globale nettverk (som over Internett).

Verdens største nettverk er Internett som egentlig ikke er noe annet enn mange mindre nettverk som er koblet sammen. Internett består av flere millioner datamaskiner, men et nettverk kan like gjerne være to PCer på hjemmekontoret som er koblet sammen for å utveksle filer.

Nettverkets arkitektur

I større nettverk er det behov for en eller flere tjenere (heter servere på engelsk). Tjenere er kraftige maskiner som er sentrale i nettverket og gir brukernes maskiner tilgang til nettverksressursene. Administrator kan gi brukerne forskjellige rettigheter på grunnlag av deres behov. Tjenere blir ofte brukt som felles lagringsplass, og til å kjøre felles systemer, som databaser, på.

Brukernes maskiner kalles klienter, og det er normalt klientene som kjører de enkelte programmene som blir brukt i arbeidet. Klienter er vanlige PCer eller Macer.

Hjertet i et tjenerbasert nettverk er nettverksoperativsystemet som er installert på en tjener. Nettverksoperativsystemet gir brukerne kontrollert tilgang til filer og andre ressurser. De mest vanlige operativsystemene for nettverk er Windows NT4, Windows 2000, Windows 2003 og Linux. Andre nettverksoperativsystemer er Novell Netware og Unix.

I små nettverk kan man klare seg uten en dedikert maskin som skal fungere som tjener. Slike nettverk kalles peer-to-peer-nettverk, og her er alle maskinene knyttet opp mot hverandre i motsetning til å være knyttet mot en tjener.

For at maskinene i nettverket skal kunne kommunisere, må de ha nettverkskort og nødvendig programvare installert. Den vanligste måten å koble maskiner sammen på er ved hjelp av kobberkabel, men trådløse nettverk basert på radiosignaler blir stadig mer populære. Der hvor det er krav til ekstra høy overføringshastighet benyttes av og til også fiberkabel. Mer om kabling og nettverkskort senere i nettverksskolen.

Trenger man å koble seg på nettverket hjemmefra kan det gjøres ved hjelp av en telefonlinje (analog eller ISDN), eller via bredbåndstjenester som ADSL eller kabelmodem. Dette krever at bedriften har satt opp en løsning for dette.

Ansatte på reisefot har ofte behov for å sende eller motta e-post. Dette kan gjøres enten via Internett og en såkalt VPN-forbindelse mot arbeidsplassen (mer om dette senere), eller ved å ringe opp nettverket på arbeidsplassen direkte via f.eks. en mobiltelefon.

Vi ser at nettverket er den viktige delen som binder maskinene sammen og åpner mulighetene for samarbeid.

Nettverksskolen

Nettverk kan være omfattende og det er som oftest systemansvarlige som har ansvaret for at nettverket er tilgjengelig for de ansatte. Selv om du ikke er systemansvarlig, vil det kunne oppstå problemer hvor det er fint å ha basiskunnskapene i orden. Og for stadig flere blir enkle nettverk hjemme aktuelt.

Definisjonen av et nettverk er altså at flere datamaskiner som er koblet sammen skal kunne kommunisere og dele ressurser. For at dette skal la seg gjøre på en grei måte er det nødvendig med diverse utstyr, rutiner, lover og regler. I Nettverksskolen vil vi ta for oss hva som er oppgavene til de forskjellige enhetene som får nettverket til å kjøre knirkefritt. I neste utgave gir vi deg en innføring i OSI-modellen, som gir en grunnleggende forståelse for hvordan nettverkskommunikasjon er oppbygd.


Del 2: Innføring i OSI-modellen

Nettverksskolen, del 2

Dato: 27.11 2003

Skal du bli fortrolig med nettverk er det viktig å ha kjennskap til OSI-modellen. Dette er en referansemodell for oppbygning av nettverkskommunikasjon, som vi også vil henvise til senere i Nettverksskolen.

OSI (Open Systems Interconnection) ble utviklet av ISO (International Standards Organization) tidlig på åttitallet med tanke på å være en guide for fremtidige nettverksarkitekturer. Selv om de fleste standarder fraviker litt fra modellen er den ennå en viktig referansemodell. Og forstår man først OSI-modellen gir det en grunnleggende forståelse av hvordan nettverksløsninger er oppbygd og fungerer.

OSI-modellen er delt inn i syv forskjellige lag, som bygger på hverandre. De fire første lagene beskriver selve nettverket og transporten av dataene, mens de tre siste lagene beskriver tjenester og programvare i nettverket.

Et praktisk eksempel

Dette virker nok veldig teoretisk foreløpig, men stol på oss; det vil gi aha-opplevelser om hvordan ting henger sammen når vi senere i denne serien kommer inn på de forskjellige bitene i nettverket.

La oss gå i gjennom et praktisk eksempel som illustrerer hvordan dette henger sammen:

Ser vi på hvordan chat (direkte samtale via programmer som f.eks. Windows Messenger) fungerer med utgangspunkt i OSI-modellen blir det slik: En bruker «snakker» med en annen, og skriver «hei» i applikasjonen. Applikasjonslaget (lag 7) flytter dataene fra programmet til presentasjonslaget (lag 6) som oversetter og krypterer dem. Dataene blir så behandlet av sesjonslaget (lag 5) hvor dialogen blir satt til full toveis (dupleks) kommunikasjon. Transportlaget (lag 4) pakker dataene som segmenter, og feilrettingsdata blir lagt til.

I nettverkslaget (lag 3) blir det funnet ut hvilket nettverk mottakeren befinner seg i. Datalink-laget (lag 2) pakker dataene i pakker, og den fysiske adressen blir bestemt. Til slutt pakker det fysiske laget (lag 1) dataene som bits og sender dem fra nettverkskortet over til mottakermaskinen.

I mottakermaskinen gjentar så prosessen seg, men i motsatt rekkefølge til «hei» dukker opp på skjermen. Mye for lite kanskje, men denne lagvise oppbygningen gjør konstruksjon av avanserte nettverkstjenester mer fleksibel. Endringer kan gjøres i ett lag uten at det påvirker de andre lagene.

Når vi senere i Nettverksskolen kommer inn på konkrete nettverksløsninger og standarder vil du kjenne igjen deres plassering og funksjon i OSI-modellen.

Lag 1: Det fysiske laget

Det fysiske laget er den fysiske koblingen mellom enhetene i nettverket. Laget er opptatt av å sende og motta databits over den fysiske forbindelsen. Det fysiske laget spesifiserer de mekaniske og elektriske grensene for å opprette og vedlikeholde den fysiske forbindelsen. Standardene på dette laget definerer for det meste kabling, plugger og kontakter.

Lag 2: Datalink-laget

Datalink-laget produserer små pakker av de rå bitstrømmene fra det fysiske laget. I disse pakkene blir det i tillegg til dataene, laget adresse til avsender og mottaker. Dermed kan vi definere hvem som skal kunne motta dataene vi sender.

Datalink-laget inkluderer også feilretting. Dersom data er gjengitt feil, ber laget om at dataene må bli sendt om igjen. Dersom dataene blir sendt for fort, ber laget om at senderen må roe ned sendingene.

Lag 3: Nettverkslaget

Mens lag 2 (datalink-laget) har mulighet for adressering innen ett nettverk, har nettverkslaget mulighet for å adressere pakker for sending mellom flere og ulike nettverk. På Internett sørger laget for at informasjonen havner hos rett maskin. Nettverkslaget må også passe på at dataene blir sendt den mest effektive veien dersom det finnes flere alternativ.

Lag 4: Transportlaget

Transportlaget er et slags mellomlag som skjuler detaljene fra de underliggende lagene for de tre øverste lagene. Dersom data ikke har kommet frem, går stafettpinnen til lagene over for å ta aksjon.

Lag 5: Sesjonslaget

Dette laget lar brukere opprette en forbindelse (sesjon). Laget sjekker at sikkerheten er så god som den kan bli for at forbindelsen kan starte. Når kommunikasjonen er i gang, er det sesjonslaget som administrerer dialogen.

Lag 6: Presentasjonslaget

Dersom to maskiner som kommuniserer har forskjellig dataformat, kan presentasjonslaget konvertere begges format til et felles format. Det er på dette laget at komprimering og de-komprimering foregår, samt kryptering og de-kryptering.

Lag 7: Applikasjonslaget

Det siste laget tilpasser brukerens programmer til nettverket. Applikasjonslaget gjør at programvaren kan overføre filer, sende e-post og ellers utføre andre tjenester over nettverket. Laget sørger for en program-til-program-kommunikasjon.


Del 3: Kabling og topologi

Nettverksskolen, del 3

Dato: 27.11 2003

Vi begynner nå med Lag 1 fra OSI-modellen du husker fra forrige gang; med ett nettverks grunnleggende kabling og struktur. Et velvalgt kabelsystem er avgjørende for en god og fleksibel nettverksløsning.

Når man skal lage et nettverk, finnes det flere typer kabler man kan bruke. Vi skal her ta for oss de viktigste, men først litt om nettverksløsningens grunnleggende fysiske struktur -- eller topologi, som det heter.

Topologier

De tre vanligste typene nettverksstruktur, eller topologi, er buss, stjerne og ring.

Buss-topologi

En buss-topologi består i sin enkelhet av et stykke kabel hvor det er flere PCer som er hektet på. Når data sendes blir sendingen sendt til alle maskinene, men det er kun den PCen som har mottakeradressen som snapper opp dataene. Det er bare en maskin som kan sende data om gangen, hvilket medfører at en bussnettverk med mange PCer er tregere enn et nettverk med få PCer.

Fordi at signalene i en buss blir sendt gjennom hele nettverket, vil de gå fra den ene enden av bussen og til den andre. Dersom ingenting stopper dataene vil de fortsette frem og tilbake i kabelen, og dermed sperre for andre maskiner som vil sende data. For å stoppe dataene er det nødvendig å plassere en terminator i alle ender av kabelen som ikke fører noe sted. Et brudd i kabelen, eller en terminator som blir fjernet vil dermed ramme hele nettverket og ingen maskiner kan kommunisere.

Stjerne-topologi

Dette er den vanligste topologien i dag. I stjerne-topologien er alle PCene koblet til en sentral node. Signaler fra en PC går til den sentrale enheten som ofte er en svitsj eller hub (mer om dette i en senere utgave av nettverkskolen), og deretter til alle maskinene som er tilknyttet svitsjen. Ulempen med en stjerne-topologi er at det går med mer kabel, og dersom huben eller svitsjen feiler vil hele nettverket gå ned. Men dersom kabelen fra én PC feiler, skjer det ingenting med nettverkstilgangen for de øvrige PCene.

Ring-topologi

Ring-topologien kobler sammen maskinene ved hjelp av en kabel som går i ring. Her finner vi ingen terminatorer eller ender, og kommunikasjonen foregår ved at signalene sendes fra maskin til maskin i én retning. I motsetning til den passive buss-topologien, blir signalene forsterket på hver maskin og sendt videre til nestemann. Ulempen er at ettersom hver maskin er involvert i sendingen, blir hele nettverket rammet dersom en maskin feiler.

Av og til kombineres flere topologier, f.eks. en stjerne-buss eller stjerne-ring, alt ettersom hvilket behov som er tilstede.

Kabeltyper

Selv om trådløse nettverk blir stadig mer utbredt, er kabler fortsatt den vanligste løsningen når man skal sende data mellom datamaskiner, men hvilken type som passer best avhenger av mange faktorer. Vi deler kabeltypene inn i disse tre hovedtypene: Koaksialkabel, tvunnet parkabel og fiberoptisk kabel.

Koaksialkabelen

Denne kabeltypen er ikke så vanlig lenger, og hadde sin storhetstid på 80-tallet. Årsaken til at kabelen ble så mye brukt var at den var relativ rimelig, samt at den var lett og fleksibel å arbeide med. Koaksialkabelen består av en kobberleder som er omgitt av isolasjon, folie eller nett, og et ytre belegg.

Tvunnet parkabel

Dette er den vanligste kabeltypen i dag. En tvunnet parkabel består av to isolerte kobbertråder som er tvunnet rundt hverandre. Flere slike trådpar kan ligge sammen i én kabel for å fylle behovene.

Det er to typer av tvunnet parkabel: Uskjermet og skjermet. Den uskjermede (UTP) varianten er den som oftest blir installert. Kabelen er delt inn i ulike kategorier, hvor kategori 5 (cat 5) er standarden for datatrafikk opp til 100 Mbps. Det finnes også en kategori 5E, som anbefales til nye installasjoner, og som støtter hastigheter inntil 1 Gbps (gigabit Ethernet). I tillegg har vi de nyere kategori 6 og kategori 7-kabeltypene. Sistnevnte er ikke kommet på marekdet ennå, og vil ha en annen type nettverksplugg.

UTP-kablene består av 4 trådpar, og er den samme som vi benytter som moderne telefonledning. Kostnadene er dermed lave p.g.a. det store produksjonsvolumet. Uskjermet parkabel er vanligst å finne i stjerne-topologier, og kan benyttes ved avstander på i overkant av 100 meter.

Skjermet tvunnet parkabel (STP) har en ekstra metallfolie rundt lederne som blir jordet. Dette gjør at kabelen klarer raskere overføringer over lengre avstander, og er mindre utsatt for støy. STP er dyrere enn UTP, og krever mer arbeid ved installasjon.

Fiberoptisk kabel

I motsetning til andre kabler bruker denne lys i stedet for elektriske signaler, og elektrisk støy har dermed ingen innvirkning. Fiber har stor kapasitet fra 100 Mbps og opp til flere Gbps. Dessuten er rekkevidden på inntil 25 km på såkalt «multimode» fiber, og enda lenger på «single mode».

Dessverre er kabelen enda dyrere enn andre typer, spesielt ved installasjon. Installasjon av fiberoptisk kabel er vanskeligere enn tvunnet parkabel, og kabelen tåler lite bøying på grunn av at lyset skal reflekteres riktig i de forskjellige lagene i kabelen. Selve kabelen består av en glass- eller plastkjerne som er omgitt av et nytt glasslag. Ytterst er det en robust isolasjon. Teleselskapene legger i dag nesten bare fiberoptisk kabel. Bortsett fra hastighet og distanse, er også sikkerhet en av fiberens store fordeler ettersom den ikke kan tappes på samme måte som kobberkabler.

Trådløst

Flere og flere setter i dag også opp trådløse nettverk, og slipper dermed kabling ut til hver bruker. Vi skal gå gjennom trådløse nettverk i en senere utgave av Nettverkskolen.


Del 4: Nettverkskort

Dato: 27.11 2003

Vi lærte forrige gang om valg av kabel og nettverksstruktur (topologi). Vi skal denne gangen se nærmere på nettverkskort.

Nettverkskortets hovedoppgave er å flytte datasignaler fra PCen til nettverkskabelen. (Klikk for større bilde)

Nettverkskortets hovedoppgave er å flytte datasignaler fra PCen til nettverkskabelen. Vi har her tatt steget opp på lag 2 i OSI-modellen. Det er forskjellige kort og løsninger, men felles for dem alle, er at de er koblet til PCens systembuss, og at nettverkskabelen er koblet til kortet. I noen tilfeller kan «kabelen» være en radiobasert, trådløs forbindelse fra en antenne på nettverkskortet (vi skal ta for oss trådløse nettverk i en senere utgave, og inntil videre konsentrere oss om kablede nettverk).

Buss-type

Tidligere var det vanligste at man satte i et kort i et utvidelsesspor på PCens buss. Vanligvis er dette en PCI-buss. Tidligere hadde man standarder som ISA og EISA, men disse er nå helt forsvunnet fra markedet.

I nye PCer er vanligvis nettverkskort integrert på hovedkortet. Dette gjelder også bærbare PCer, hvor de fleste i dag kommer med en nettverkskontakt. I bærbare PCer som ikke har integrert nettverkskort kan man bruke PC-kort (PCMCIA), eller man kan bruke et internt nettverkskort hvis PCen har en såkalt MiniPCI-kortplass.

Nettverkstype og tilkobling

Nettverkskortet må også være tilpasset nettverkstypen man kjører. Både kabeltypen, som vi gikk igjennom sist (fiber, koaksial, tvunnet parkabel, osv.), og nettverksstandarden dvs. om det er Ethernet, Token Ring eller annet som benyttes i nettet (dette skal vi ta for oss neste gang).

Mest utbredt i dag er uskjermet parkabel (UTP) som blir benyttet i stjernetopologien, som du kunne lese om i forrige utgave. PCI-nettverkskort for dette har én utgang bak som er beregnet for kontakten til uskjermet parkabel. Denne kontakten er en moderne bred ISDN-telefonplugg, og kalles RJ45. Eldre kort, såkalte kombo-kort, har flere utganger slik at man kan velge mellom hvilken kabeltype man skal bruke. Disse er ikke spesielt aktuelle lenger.

Delen på kortet som foretar omformingen av signalene fra PCen til kabelen er en transceiver, det vil si en sender og mottaker.

Kortets hastighet

De ulike nettverksalternativene har også ulike hastighetsalternativer som nettverkskortet må være tilpasset. De mest vanlige nettverkskortene i dag har støtte for både 10 og 100 Mbps (millioner bit (megabit) pr. sekund). Også kort med 1 Gbps (1 gigabit pr. sekund) begynner å bli mer vanlige, og stadig flere nye PCer kommer levert med Gigabit Ethernet integrert på hovedkortet (også bærbare PCer). Kostnadsforskjellen er i dag så liten at et Gigabit nettverkskort er en rimelig måte å forberede seg på framtidig hastighet.

Mange planlegger for at behovet for Gigabit Ethernet kan komme på et senere stadium ved å kjøpe kort som støtter flere hastigheter, såkalte 10/100/1000-kort. Da er det bare å skifte sentralt, og klientene vil kunne utnytte den nye hastigheten. Vær oppmerksom på at også svitsjer i nettverket må støtte den aktuelle hastigheten.

Hastigheten avhenger også om det er flaskehalser ellers i systemet, noe som er aktuelt spesielt når man snakker om Gigabit Ethernet. PCen må kunne klare å levere data med høy nok hastighet, og data må kunne flyttes raskt nok internt i PCen (mellom harddisk, minne og prosessor, og via interne busser i PCen).

Signalering

Nettverkskortet sender faktisk signaler før de egentlige dataene blir sendt over nettverket. Avsenderkortet samarbeider med mottakerkortet for å bli enige om størrelsen på sendingene, tidsintervaller, hvor lang tid det skal ta før en bekreftelse på mottatt data skal sendes, hvor mye data hvert kort kan ta imot før det flyter over og ikke minst hvilken hastighet som skal benyttes.

Nettverkskortene har en fysisk adresse (såkalt MAC-adresse) brent inn i kortene, en adresse som er unikt for hvert kort. Hvilke adresser kortene får bestemmes av IEEE. Hvert kort og hver PC får dermed sin egen adresse i nettverket.

Tjenere og arbeidsstasjoner

På grunn av at tjenere må behandle store mengder av nettverkstrafikk, bør de være utstyrt med de beste og raskeste nettverkskortene. For litt større nettverk kan det være aktuelt med mer enn ett nettverkskort i tjeneren. Det finnes også kort som opptar én kortplass i maskinen, men som oppfører seg som to kort med to utganger.

Arbeidsstasjonene kan klare seg med rimeligere løsninger.


Del 5: Kollisjoner i nettverket

Nettverksskolen, del 5

Dato: 14.01 2004

Vi har tidligere i nettverksskolen sett på kabler, topologier og nettverkskort. Et nettverk må også ha en logisk topologi. Den vanligste standarden her er Ethernet, som vi skal se nærmere på denne gang.

 

En annen logisk topologi er Token Ring, som vi bare kort skal gå inn på, ettersom det i dag er Ethernet som er absolutt mest utbredt. Det kan likevel være greit å forstå forskjellene mellom Ethernet og Token Ring.

I Ethernet-baserte nettverk kan det oppstå kollisjoner når to maskiner starter sendinger samtidig. I Token Ring er det kun maskinen som er i besittelse av et «token» som kan sende data.

Vi har tidligere vært igjennom et nettverks grunnleggende fysiske struktur, eller topologi. Nå skal vi se på den logiske topologien, også kalt aksessmetoden.

Ethernet

Ethernet er i dag den mest utbredte standarden for lokalnettverk. IEEE (Institute of Electrical and Electronics Engineers) har definert standarden som heter 802.3, hvor bruken av tvunnet parkabel er blitt vanligst, og heter 10BASE-T eller 100BASE-T, for hhv. 10 og 100 Mbps. BASE betyr at det dreier seg om et basisbånd nettverk. Basisbånd vil si at digitale bit-verdier skifter elektriske nivåer, og at vi bare kan ha én forbindelse over kabelen samtidig.

Ethernet kan også kjøres over andre typer kabler, og finnes i disse definisjonene under 802.3-spesifikasjonen: 10BASE-2 bruker tynn koaksialkabel som kan ha en lengde opptil 185 meter, 10BASE-5 går på en tykkere koaksialkabel og takler lengder opptil 500 meter og til slutt 10BASE-F som benytter seg av fiberoptisk kabel.

Mens 100 Mbps Ethernet er mest vanlig i dag, faller stadig prisene på gigabit Ethernet, og stadig flere nye PCer leveres i dag med gigabit Ethernet integrert på hovedkortet. Disse standardene har navnet 1000BASE-T eller 1000BASE-F, og bruker enten tvunnet parkabel i kategori 5 eller bedre, eller fiberkabel. Dette innebærer at migreringen til 1000BASE-T vil bli enklere og billigere for nettverk med nyere Ethernet-kabler.

Kollisjoner

CSMA/CD (Carrier Sense Multiple Access with Collision Detection) er en protokoll som brukes i Ethernet for å detektere kollisjoner i nettverket. Før en enhet i nettverket sender data over kabelen sjekker den om linjen er ledig. Dersom linjen er ledig, kan PCen starte sendingen. Er det data i transitt på kabelen, må de andre maskinene vente til dataene har nådd sin destinasjon.

Ethernets svake side inntreffer dersom to maskiner starter å sende på samme tidspunkt, og det oppstår en kollisjon. CSMA/CD detekterer da at kollisjonen har oppstått. Etter kollisjonen venter maskinene en tilfeldig valgt tid før de prøver å sjekke om linjen er ledig på nytt. Antall kollisjoner stiger derfor med antall brukere i nettverket, og nettverket blir dermed tregere.

Når trafikken overstiger et visst nivå, blir det flere kollisjoner som igjen forårsaker enda flere kollisjoner og nettet kveles. Ved en slik metning må nettet segmenteres, dvs. deles opp i mindre segmenter, noe man kan bruke svitsjer eller rutere til (mer om dette i senere artikler).

Selv om det kan høres ut som om dette går tregt for seg, er CSMA/CD raskt nok til at brukerne ikke merker noen vesentlig svekkelse av hastigheten.

Det finnes også en mindre utbredt og tregere metode for å unngå kollisjoner som heter CSMA/CA.

Token Ring

Standarden som brukes i Token Ring er IEEE 802.5, hvor IBM Token Ring Network utgjør den mest kjente implementeringen. Det som kjennetegner Token Ring er at den maskinen som blir slått på først oppretter et «token» som vandrer rundt i nettverket til en maskin plukker det opp. Den samme maskinen opptrer senere også som en monitor. Monitoren har som oppgave å rette feil som oppstår, og kan f.eks. sette i gang et nytt token dersom det forrige er forsvunnet. Tokenet gir tillatelse til den maskinen som kaprer det til å sende data.

Når en maskin blir slått på, sjekker den at det ikke finnes andre maskiner med samme adresse. Deretter forteller den de andre i nettverket at den eksisterer.

Når en PC sender data, går signalene fra sendermaskinen innom alle maskinene på vei til mottakeren, men det er kun mottakeren som får tilgang til dataene. Når sendingen er ankommet mottakeren, får senderen en bekreftelse på mottaket, og sender et nytt token ut i nettet. Neste maskin som skal sende signaler må vente på at tokenet passerer for å kunne «kapre» det. Det er kun den maskinen som er i besittelse av tokenet som kan sende data.

Denne løsningen forhindrer dermed kollisjoner ettersom det er kun én maskin som har tilgang til tokenet på samme tid. Det er begrensninger for hvor lenge en maskin kan legge beslag på tokenet, og enkelte maskiner kan prioriteres høyere enn andre. Kompleksiteten, svak skalering og feilraten i denne topologien bidro til at den nå er på vei til de evige digitale jaktmarker.

 

Lag 2 i OSI-modellen, Datalink-laget, deles inn i Logical Link Control (LLC) og Media Access Control (MAC). Ethernet og Token Ring finner vi på MAC-laget.

 

Startside ] Opp ] [Søk]

Copyright © 2002 Øyvind Haugland
Sist endret:  13 januar 2019
 

  Interested in this stuff? Please write to:
 

HTML Counter            stats counter