Nettverksguiden   
 

Opp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nettverksguide

I de senere årene har nettverk og IT hatt en voldsom vekst. Utgiftene forbundet med IT-investeringer har fra å bli sett på som en kostnad, til å bli sett på som en investering for å effektivisere organisasjonen og eventuelt oppnå en konkurransefordel. Eksemplet om American Airlines og deres SABRE er ofte brukt for å illustrere hva IT kan bety for en organisasjon.

I denne sammenheng kommer ofte nettverket inn i bildet. Et nettverk er den enkleste og mest kostnadseffektiv måten å dele filer, Internettoppkobling, skrivere og ressurser på. Et nettverk kan bestå av to datamaskiner som er koblet sammen til et stort nettverk med flere hundre eller tusener av maskiner over hele verden. Og det er akkurat dette prinsippet som ligger til grunn for verdens mest berømte nettverk, bedre kjent som Internett. Faktisk er hele Internett bare et eneste stort lokalnettverk som er koblet sammen ved hjelp av rutere og PTP-forbindelser.

Denne nettverksguiden er først og fremst rettet mot førstegangs nettverksbrukere, og skal gi en grunnleggende innføring samt oversikt i hvordan nettverket kan utvides og vedlikeholdes. Guiden er delt opp i en teori og en praktisk del. For de som føler seg kjent med den teoretiske delen kan hoppe over til den praktiske delen.

Oversikt over nettverksguiden

Introduksjon (teori)

Nettverkstyper

10Mbit og 100Mbit (Stjernetopologi)

Nettverkskomponenter

Svitsjer

Peer to Peer eller server basert nettverk?

Server basert nettverk

Oppsett av nettverket (praktisk)

Hvordan velge & installasjon

 

Nettverkstyper

Det finnes en rekke nettverksstandarder på markedet, men den meste aktuelle er Ethernet. I år 2000 var ca 85% av alle nettverk basert på Ethernet. Andre standarder er Token Ring, FDDI, ATM, WLAN m.m. Vi kommer kun til å se på Ethernet i denne guiden.

Ethernet

Ethernet ble utviklet i 1973 av Bob Metcalfe (senere grunnlegger av 3Com) og har senere blitt videreutviklet av Intel, DEC og Xerox i 1980. Den videreutviklede versjonen er den som brukes i dag og heter egentlig Ethernet II. Ethernet er definert i IEEE 802.3 (contention baserte nettverk). Det er her satt standarder for hvordan nettverket skal kommunisere (m.h.t. OSI-modellen).

Før den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) definerte hvordan datamaskiner skulle kommunisere med hverandre, var kommunikasjon via et datanettverk et diffus område. Med OSI modellen beskrev ISO hvordan nettverket skulle operere og organiseres. Denne modellen kalles for OSI (Open Systems Interconnection)-modellen som egentlig er en referansemodelle. Programvarer som blir bukt til kommunikasjon i datamaskiner er svært kompliserte og OSI-modellen skal vise vei. OSI-modellen blir som regel delt inn i små moduler. Hensikten med det er at man skal lettere forstå OSI-modellen.

Ethernet virker på den måten at alle som er koblet til nettverket står fritt til å sende og motta informasjon. Derimot kan kun en bruker sende informasjon av gangen. Derfor ”lytter” maskinene på nettverket først for å se om det er ledig. Er nettet ledig, sender maskinen ut informasjonen den skal sende. Det som ofte hender er at flere maskiner lytter samtidig og da kan de oppfatte at nettet er ledig samtidig. Når de begge to sender informasjon over nettverket samtidig kolliderer dataene på nettet sammen og maskinene må begynne på nytt igjen med å lytte etter ledig plass med en tilfeldig tidsforsinkelse. Denne aksessmetoden kalles Carrier Sense Multiple Access with Collision Detection (CSMA/CD). Desto flere maskiner det er på nettet desto flere kollisjoner får en, og en dobling av antall maskiner i nettverk fører til fire ganger så mange kollisjoner. Hvordan vi unngår dette problemet kommer vi til senere.

Topologi

En kabel i nett i et nettverk kan strekkes på forferdelig mange måter. Den måten vi strekker kabelen vår på kalles gjerne for topologi. Buss, ring og stjerne er hovedtopologiene. Men vi skal i første omgang se på buss og stjerne.

Busstopologi

Bussnettverk er basert på en lang coax kabel (RG 58, 50 Ohm) som strekker seg mellom alle maskinene i nettverket. Kabelen er koblet til hver enkelt maskin med en BNC plugg og et T-ledd. På slutten av kabelen setter man en 50 Ohms terminator.

Den største fordelen med et slikt nettverk er at det er veldig billig og en trenger ikke en hub. Videre er kablingen stabil og det er enkelt å utvide nettverket. Ulempene er at en ikke kan ha mer enn 30 noder per segment og den totale lengden kan ikke være mer enn 185 meter uten bruk av repeater. Videre kan hele nettverket gå ned hvis en node svikter. Det er også vanskelig å drive feilsøking da det ikke eksisterer noen statusinformasjon. Dette kalles også Tynn-Ethernet.

Stjernetopologi

Et stjernenettverk er trolig den mest brukte nettverkstypen av Ethernetog ser, rent fysisk, ut som en stjerne. Det går en kabel fra hver maskin inn til en hub eller til en svitsj. Kabelen er utrustet med litt store telefonplugger (RJ-45) plugger i hver ende som en bare klikker inn i huben. Kabelen er fleksibel og enkel å installere.

Fordelene med et slikt nettverk er at det er rimelig, veldig enkelt og raskt å installere, samt at det er enkelt å utvide. Det er bare til å legge til en hub eller en svitsj/ruter som kan forbedre ytelsen på nettverket. Feilsøking er mye lettere her da huben vil gi deg status for kablingen. Hvis en node går ned vil dette ikke affektere andre i nettverket på annen måten enn at evt. delte ressurser ikke vil være tilgjengelige. Ulempene er at nodene ikke kan være lengre enn 100 meter fra huben. Dette gjelder dog kun ved bruk av TP kabler. En kan også benytte fiberoptiske kabler (100base-FX).

 

 10 Mbit og 100 Mbit (Stjernetopologi)

Forskjellen på disse to er først og fremst overføringshastigheten eller båndbredden som det også ofte blir referert til. 10base-T overfører 10 Mbit/s, mens 100base-TX overfører 100 Mbit/s (Husk at 8bits = 1Byte, derfor overfører 10base-T 1,25 MB/s og 100base-TX 12,5MB/s). Vi har en tommelfingerregel som sier at lengden på kablene i et 10base-T nettverk er maksimalt 100 meter fra hub til node, mens den er 50 meter i et 100base-TX LAN. Kablene kan selvfølgelig ha forskjellige lengder.

Videre opererer de begge i Half-Duplex, mens et 100base-TX LAN med en svitsj vil operere i Full-Duplex og dermed doble båndbredden til 200 Mbit/s eller 25MB/s.

Gigabit Ethernet

Det finnes en raskere versjon av stjerneethernet som overfører hele 1000Mbit. Dette kalles Gigabit Ethernet, men er lite aktuelt her ettersom de aller færreste har råd til utstyr av denne typen. Gigabit Ethernet brukes sjeldent til direkte kommunikasjon mellom noder. Den dypereliggende hensikten med Gigabit Ethernet er at man skal kunne øke hastigheten mellom to svitsjer f.eks. Da er Gigabit Ethernet en god løsning på dette. Gigabit Ethernet kommer primært i fiber, men finnes snart i cat 6 TP. Det finnes også andre former for stjernenettverk, men disse er mindre aktuelle igjen.

USB basert nettverk

USB, eller Universal Serial Bus, er blitt en standard på nye PCer og det har kommet en rekke utstyr til USB. På nettverkssiden har det kommet USB huber, adaptere m.m.

USB har også noen fordeler ovenfor Ethernet. Først og fremst den gode Plug&Play implementeringen i USB, muligheten for å konvertere andre porter til USB, pris, tilgjengelighet og en slipper å installere/sette inn utstyr i maskinene. Overføringshastigheten på USB er på rundt 12Mbit/s (1,5MB/s) og det kan derfor brukes på de samme områdene som standard Ethernet med hastighet på 10 Mbit/s. En kan også koble seg opp til et vanlig Ethernet 10base-T med 10 Mbit/s.

Til høsten vil vi da se introduksjonen av USB 2.0 som vil øke hastigheten på USB nettverk betraktelig. Da vil hastigheten faktisk stige til flere hundre Mbit/s. Noe som er svært etterlengtet med dette geniale bussystemet. USB 2.0 nettverk vil trolig få stor plass i små og mellomstore nettverk. Da denne typen av nettverk er lett å utvide og er svært kostnadseffektiv. Særlig nettverk dedikert til spilling kommer til å benytte seg hyppig av denne type nettverk. Fordi det eneste man trenger å gjøre da er å koble maskinen fysisk til resten av nettverket, så vil USB bussen ta seg av resten av jobben. Alle skjønner da at man sparer en god del tid.

Trådløse nettverk

I enkelte tilfeller finner en det meget vanskelig å kable på en god måte. Særlig når en har hindringer i veien som er umulig å unngå. Da kan et trådløst nettverk være løsningen. De fleste trådløse nettverk er i dag basert på radioteknologi. Men vær obs på at det finnes to forskjellige teknologier innenfor trådløs radioteknologi igjen. Disse to heter DSSS (Direct Sequence Spread Spectrum) og FHSS (Frequency Hopping Spread Spectrum). Disse to teknologiene kan ikke kommunisere med hverandre, så hvis du skal benytte deg av trådløs lokalnett eller punkt-til-punkt forbindelse, orienter deg om at du har kjøpt inn utstyr som er kompatibelt med hverandre. For noen år siden var det raskeste trådløse nettverket en fikk kjøpt på 2 Mbit. Selv om det var en akseptabel hastighet er det langt fra raskt. Skulle en overføre filer på noen MB kunne det fort ta lang tid. I tillegg var det svært kostbart å kjøpe inn utstyret. I den senere tiden har flere nye standarder for trådløse nettverk kommet og prisene har falt drastisk. Ytelsen har gått fra 2 til 11 Mbit og snart kommer 54 Mbit! Til mer vanlig bruk kan en fort komme på en rekke bruksområder for trådløse nettverk som i en konferanseasal, møterom o.l. Har en mange med bærbare PCer så kan det være et utmerket alternativ til vanlig kabling.


Trådløs PCMCIA-kort for bærbare PCer i fra Addtron.

Det er ingen tvil; vi kommer helt klart til å se en stor utbredelse av denne kommunikasjonstypen i tiden fremover. Særlig skoler, universiteter og høyskoler kommer til å benytte seg av denne kommunikasjonstypen fordi det gir både elever og lærere større frihet til å bevege seg innenfor byggningen uten å miste kontakten med hverandre. Man må ikke glemme at man sparer en god del penger på mindre kabling innenfor skolebygningen. En annen teknologi som vi helt sikkert kommer til å stifte bedre kjennskap med i framtiden er Bluetooth. Prisen for trådløse nettverk ligger på noe over 10.000,- for en basestasjon og 2-2.500,- for et nettverkskort.

Bluetooth

Det fleste har hørt ordet Bluetooth i telekommunikasjon sammenheng. Bluetooth behøver nødvendigvis ikke å være relatert til mobiltelefoni og er i grunn like mye en teknologi for bærbare og håndholdte PCer som mobiltelefoner. Kort fortalt er Bluetooth en liten modul som man implementerer inne i enheter som mobiltelefoner, bærbare og håndholdte PCer. Bluetooth virker ganske mye på samme måte som trådløs LAN ved at man har en sender og en mottaker, men har kun en rekkevidde på 10 meter. "Hadet til kabler. Hei til Bluetooth" er slagordet til Bluetooh organisasjonen, det er kanskje ikke så rart siden Bluetooth er en trådløs teknologi.

Tanken bak Bluetooth er at man skal unngå å bruke kabler mellom små enheter, men kan fort bli aktuelt for større enheter som printere, stasjonære PCer i framtiden. Forløpig er mye uklart med tanke på standardisering rundt Bluetooth teknologien og en endelig lansering blir stadig vekk utsatt. Overføringshastigheten til Bluetooth enheter anslåes å være rundt 1Mbit/s pr. i dag, men andre generasjons Bluetooth skal muligjøre en overføringshastighet på 2Mbit/s.

 

Infrastruktur

Nettverkskomponenter

Når man skal i gang med å sette opp ett nettverk er det viktig å ha det riktige utstyret for den topologien som man har bestemt seg for å sette ut i livet. Her skal vi ta for oss de viktigste nettverkskomponentene.

Nettverkskort

Utgang

Bilde

Coax 50 Ohm

RJ-45

Fiber

Alle datamaskiner i et nettverk må ha et nettverkskort for å kunne kommunisere med hverandre. Det finnes flere typer nettverkskort og det en bør passe på er at kortene støtter 10 Mbit el.100 Mbit (10/100). Videre er det viktig å passe på hvilke plugger som kortet er utrustet med. De fleste kortene kommer med RJ-45 kontakter (TP-kabel) og noen kommer også med BNC plugger (coax-kabel). For bærbare finnes det PCMCIA-kort som støtter både 10 og 100 Mbit.

Kabler

Navn

Rekkevidde

Bilde

Coax 50 Ohm 10Base2

Max 185m

Coax 50 Ohm 10Base5*

Max 500m

TP10 Base-T/100 Base-T

Max 100m

Fiberoptisk

Ca 2-4km

* Du trenger en tranciever for å koble til denne enheten til et nettverkskort

Selvsagt må en ha kabler som skal kunne sende data mellom maskinene. Det er et par ting en skal passe på når en kabler. I et coax-nettverk bør en passe på å kjøpe rikelig med kabel, det er bedre å ha noen meter for mye enn for lite! Husk også på å kjøp nok T-ledd. I et stjerne nettverk bør en kjøpe Cat5 kabler, selv om en kun skal bruke 10base-T (10 Mbit/s). På denne måten slipper en å bytte alle kablene hvis en bestemmer seg for å oppgradere til 100base-TX. Da bytter en bare hubene og så har en oppgradert. En annen ting er at en stort sett alltid kommer til å trenge flere plasser enn det en regnet med i utgangspunktet. Plutselig skal noen ha en bærbar i tillegg til den stasjonære PCen. En trenger en telefonlinje ekstra på et kontor osv. Da er det lurt å ha tenkt på det på forhånd! Husk at en kan bruke Cat5 kabel til både telefon og til data.

Hub

Hub kommer fra latin og betyr knutepunkt og det er nettopp det en hub er. Den kobler sammen alle ressursene i et stjerne nettverk. Huber kommer i to utgaver: "multiport repeater" og "managed hubs". En multiport repeater sender ut signaler den får inn til alle stasjonene (OSI lag 1), mens en managed hub kan forstå fysiske adresser (OSI lag 2). Videre kommer de i to varianter: chassis eller stabel huber. Chassis huber er en del dyrere og kommer i et skap der en kan sette inn flere moduler etter behov. Stabel huber er små bokser som en kan koble sammen. Ofte brukes det en krysset kabel for å koble dem sammen, men dette står spesifisert i bruksanvisningen til huben. En krysset port er ofte markert med en X.


Hub i fra produsenten SMC

Huber kommer også i forskjellige hastigheter, 10 Mbit eller 100 Mbit. Det er også kombinasjonshuber som tar både 10 og 100 Mbit (10/100). Her kan en koble sammen 10 Mbit og 100 Mbit brukere, men det anbefales å bruke samme hastigheten i hvert segment. 10/100 Mbit huber er også litt dyrere enn rene 100 Mbit og dyrere enn de rimelige 10 Mbit hubene. Huber kommer vanligvis i 4/8/12/16/24/48 ports utgaver. En kan koble sammen fire 10Base-T huber, men kun to 100base-TX huber før en trenger en ruter eller svitsj. I den senere tiden har 10/100 huber blitt mye rimeligere og trolig vil rene 100 Mbit huber gradvis bli borte til fordel for de mer fleksible 10/100 Mbit hubene.

Hvis noen lurer på hvordan en 10/100 Mbit hub virker så er den egentlig to huber i et! Det er en 10 Mbit hub og en 100 Mbit hub som er koblet sammen via en svitsj. Klienter som ligger på 10 Mbit linjer går på 10 Mbit delen og 100 Mbit klienter på 100 Mbit delen av huben. Så kobles disse sammen av den interne svitsjen i huben.

 Svitsjer

Svitsjer er en mer avansert versjon av en bro (se lenger ned for forklaring av bro). Hovedforskjellen er at svitsjer har flere porter slik at en kan dele opp i flere segmenter (mikrosegmentere), og svitsjene har en høyere ytelse enn broer.

Det finnes to hovedtyper svitsjer: "Store-and-Forward" og "Cut-Through". Forskjellen er at Cut-Through er raskere enn Store-and-Foreward, men det kan lettere oppstå feil under sending og en må derfor sende på nytt. De fleste svitsjer som selges er Store-and-Forward som betyr at de lagrer pakkene i minnet først, feilkontrollerer dem og sender dem videre.


En 100mps svitsj med mange porter.

Det poengteres her at vi her ser på LAN-svitsjing og ikke celle-svitsjing.

De fleste svitsjer er 10/100 Mbit svitsjer og kan derfor koble sammen segmenter av forskjellige hastigheter f.eks en 10 Mbit og en 100 Mbit hub. En annen ting er at et svitsjet 100base-TX LAN vil operere i Full-Duplex og dermed doble båndbredden til 2x100 Mbit/s (25MB/s). I praksis betyr det at en kan sende og motta samtidig. Ved Half-Duplex kan en bare sende eller motta.

Rutere


3com er kjent for sine anvendelige rutere.

En ruter brukes til å koble sammen flere segmenter eller nettverkstyper (Token Ring og Ethernet). Den brukes også der en skal koble brukerne opp til Internett. I motsetning til Managed Hubs, som kan forstå fysiske adresser (OSI lag2) som er brent inn i nettverkskortene (MAC adresser), vil en ruter kunne forstå logiske adresser (OSI lag 3) eller IP-adresser. Dette er den adressen som en maskin blir tildelt av nettverksadministratoren eller av en DHCP-server. For å kunne gjøre dette må ruteren bruke rutbare protokoller (språk). IP og IPX er rutbare protokoller, mens NetBEUI ikke er rutbar. Fordi ruteren er mer intelligent enn huben trenger ikke all informasjon å bli sendt til alle i nettverket, men kun til den som skal ha informasjonen. Andre mottakere i nettverket vil altså ikke se noen til de pakkene som blir sendt til andre og derfor frigjør en kapasitet på nettverket. Rutere prøver alltid å finne den beste måten å sende en pakke på og her er det forskjellige måter den kan finne den "beste" veien på. Vi skal ikke gå nærmere inn på dette annet enn å si at en ruter kan være statisk eller dynamisk (manuelt eller automatisk oppdaterte). I dynamiske rutere er det to forskjellige protokoller: Distanse-vektor (RIP) og Link-State (OSPF/IGKP/NCSP). Adressene er ruter samler seg lagres i en ruting tabell hvor hele adressen til mottaker står.

Broer

En bro brukes til å dele opp to segmenter med stor belastning. Broen skiller, på lik linje med en ruter, trafikken fra hverandre, slik at den interne trafikk på segment 1 ikke belaster segment 2. Broer opererer på lag2 i OSI-modellen og forstår derfor kun MAC-adresser.

Vi skiller mellom Transparente Broer og Source Routing broer, men vi nøyer oss med å si at Source Routing broer hovedsakelig finnes i IBM baserte nettverk. En bruker ofte broer til å skille avdelinger, etasjer eller bygg fra hverandre.

Det en derimot må tenke på når en ønsker å øke ytelsen på nettverket gjennom segmentering er at det ofte vil lønne seg å ha en server på hvert segment. Hvis en bare bruker en server vil broen/ruter/svitsjen bli høyt belastet med all krysstrafikken mellom segmentene og en vil derfor miste mye av den effektivitetsøkningen en ellers hadde oppnådd!

Server

En server kan være alt fra en lav- til en høykapasitets datamaskin som tilbyr forskjellige ressurser til sine klienter. Den inneholder typisk flere harddisker, CD-rom og tapestreamer. Den brukes til å dele printere, faks, diskplass, Internett, E-post osv. Det finnes flere typer servere med tilhørende forskjellige maskinkrav: fil og printer server, applikasjons server, E-post server og kommunikasjons server.

Hva bør en velge ruter, bro eller en svitsj?

Veldig forenklet kan en si at en bør bruke en ruter dersom en setter sikkerhet, kontroll og muligheten for detaljstyring høyt. Rutere bør også brukes der en skal koble nettverket opp til Internett. Der en bare skal koble sammen ulike maskiner i et LAN bør en bruke en hub eller en svitsj. Det holder lenge med 10 Mbit for vanlig kontorbruk, men for mer krevende bruk som til grafisk-utviklingsavdeling bør en bruke 100 Mbit. Broer brukes ofte når en skal koble sammen to bygninger eller liknende.

En svitsj vil også være raskere enn en ruter, da den støtter adressering i hardware og ikke i software som ruteren gjør. Når det gjelder forskjellen i ytelse mellom en svitsj og en hub så kan det sies at under lav belastning huben være minst like rask som en svitsj, mens svitsjen kan skalere langt bedre enn en hub.

Det finnes en kombinasjon mellom en ruter og en bro som kaller Bruter. En Bruter vil route der protokollene støtter det, mens den vil virke som en bro ellers.

Lag3 svitsjer (også kalt rutsj) finnes også, men de vil vi ikke komme nærmere inn på enn å si at de kombinerer IP-adresser med tradisjonell svitsjing og dermed får de en meget høy ytelse. Prisen er dessverre deretter også.

Lag4 svitsjer er trolig det neste som kommer, men dette er ikke standardisert ennå. En Lag4 svitsj skal kunne adressere applikasjoner direkte og vil benytte seg av TCP-protokollen. Lag3 svitjser eller rutere kan "bare" sende pakker til en bestemt maskin, og så må maskinen se i IP pakken, der TCP-portnummeret ligger, for å finne ut hvor pakken skal. Lag4 svitsjer vil kunne sende direkte til applikasjonen.

Peer to Peer eller server basert nettverk?

Til nå har vi sett litt på hvordan Ethernet virker og på forksjellige typer nettverkskomponenter. Før en skal sette opp et nettverk er det et par endre ting en må tenke på. En står ovenfor valget mellom å ha et ”Peer to Peer” (uten server) eller et server basert nettverk. Vi skal se på fordeler og ulemper med begge delene, og vi skal også se på hvordan en kan sette opp et Peer to Peer nettverk.

Denne delen vil basere seg hovedsakelig rundt Win9x og Windows NT Server/2000 da det er det enkleste å bruke for de fleste grunnet enkelt/kjent brukergrensesnitt. Det nevnes at det finnes andre operativsystemer som UNIX eller Linux som kan være vel så gode som servere, sistnevnte operativsystemer stiller ikke like høye masinkrav som Windows NT/2000. Ofte kan operativsystemer som Linux el. UNIX være veldig aktuelt hvis man har en gammel datamaskin som man ikke bruke.


Peer to peer

Dette er den enkleste formen for nettverk og består av to eller flere maskiner (ved to maskiner trenger en ikke hub - kun en krysset kabel). Peer to Peer egner seg best der det er få maskiner (8-10) i nettverket og der sikkerhet ikke er veldig viktig eller der en kan stole på at brukerne klarer å opprettholde god sikkerhetspolitikk. Det er heller ingen sentral administrasjon som kan ta sikkerhetskopier av viktige dokumenter og holde orden på nettverket. Kostnadene med et slikt nettverk er lave.


To maskiner uten hub

De fleste operativsystemer støtter Peer to Peer nettverk og funksjonaliteten. Hvis en bruker et operativsystem som ikke støtter Peer to Peer nettverk er det flere programmer som muliggjør det: NetWare Lite, Personal NetWare, LANtastic m.m.

Når nettverket er oppe kan en logge seg på andres maskiner i nettverket. Dette gjøres ved å dobbeltklikke på Andre Maskiner (engelsk: Network Neighborhood eller My Network Places i Windows 2000) eller en kan gå inn fra utforsker. Det er også mulig å sette opp en delt ressurs på en annen maskin som en stasjon på sin egen maskin. Åpne utforsker og klikk på verktøy > koble til nettverksstasjon… Angi banen (\\makinnavn\delt ressurs\ - for eksempel \\arnesmaskin\arbeid\) til den delte ressursen og så kan en hake av om en vil koble seg til denne stasjonen ved oppstart.

Til slutt vil jeg gi noen små tips: Lag en mappe på en maskin (for eksempel "Felles") som er delt med full tilgang med passord. Her kan alle skrive og lese så mye de vil. På denne måten vil en annen bruker kunne sende over de dokumentene som du vil ha uten at du trenger å lete/rote deg frem til dem i et virvar av maskiner og undermapper. Husk at alle må ha passordet til mappen! Hvis en velger å dele noe uten passord er det lettere for ”uvedkommende” å legger inn ormer, virus eller annet. Det anbefales å ha en anti-virus program installert på maskinen som kjører i bakgrunnen, slik at man til enhver tid får melding hvis en fil er smittet av virus e.l.

Innebygd i Windows 9x er et lite program som heter WinPopUp som brukes til å sende meldinger over nettverket til andre. På denne måten kan Arne få beskjed om å sende deg de nyeste tegningene/dokumentene du trenger og bare legge de i Fellesmappen. Microsoft Netmeeting er også utmerket til dette formål.


Stjernenettverk med en printer koblet til en node

På bilde ser vi et litt større nettverk med flere maskiner og en skriver koblet sammen med en hub. Som vi ser er alle koblet sammen over huben og en av maskinene deler ut en skriver til alle andre. Hvis en av maskinene i tillegg har Internett tilgang kan alle bruke det gitt at en setter opp deling av Internett forbindelsen.

Oppsummert kan en si at fordelene med Peer to Peer er at det er enkelt å sette opp og det er rimelig i bruk. Videre egner det seg for mindre nettverk på under ti PCer. Ulempene er at sikkerheten ikke blir godt ivaretatt og at en ikke kan skalere det noe særlig. Det er heller ikke noen sentral administrasjon som utfører backup, logging osv.

Serverbasert nettverk

I et serverbasert nettverk finner vi en eller flere maskiner som står som sentrum i nettverket (servere/tjener). Alle de andre maskinene (klienter) henvender seg til serveren. Serveren kobler sammen klientene og alt annet utstyr. Den bruker, som regel, et spesielt operativsystem som WinNT/2000, Novell NetWare, UNIX, Linux eller lignende som gir dem muligheten til å administrere nettverket på en helt annen måte enn med for eksempel Win9x.


Her ser vi et lite nettverk hvor alle maskinene (klintene) er koblet sammen mot en hub og det er en server (tjener) som styrer nettverket. Det er også en skriver som står direkte mot nettverket (nettverksskriver).

Et server basert nettverk er velegnet der det er mer enn 10 brukere, sikkerhet er viktig, det ikke er avanserte/høyt kompetente brukere, der kostnadene ved å lagre alt lokalt overstiger en sentral lagring (server) og når brukerne krever forskjellig aksess nivå (noen skal ha tilgang til enkelte ressurser, men ikke andre).

I et Win9x Peer to Peer nettverk er det en rekke ulemper: ytelse, sikkerhet og den manglende muligheten til å administrere nettverket. Dette viser seg fort når en skal håndtere større og mer kompliserte nettverk. En maskin som har en printer tilkoblet kan fort få lite ressurser til eget bruk hvis skriveren benyttes hyppig. Det samme gjelder hvis en har felles filer som alle leser av. Her kan en selvfølgelig bruke en maskin til å håndtere slike oppgaver, men Win9x er ikke laget for å være en server og andre deler av systemet kan bli en flaskehals. For ikke å snakke om at Win9x har en tendens til å kræsje en gang i blant ;-)

Operativsystemer for servere er derimot optimalisert for slik bruk. De støtter ofte flere harddisker i RAID systemer, flere prosessorer samt at de kommer utrustet med programvare for å optimalisere og administrere nettverket.

I Win9x kan en dele opp et nettverk i flere segmenter slik at markedsavdelingen blir en del og salgsavdelingen en annen. Videre kan Win9x kreve et passord for å logge seg på nettverket, og en kan passordbelegge mapper eller annet utstyr i nettverket. Ulempene er at alle de sertifiserte brukerne må kunne alle de forskjellige passordene og huske hvilket som var til hva.

I et serverbasert nettverk bruker en ikke arbeidsgrupper, men domener. Et domene er ikke så veldig forskjellig fra en arbeidsgruppe, men her er det serveren som styrer de forskjellige brukernes aksessnivå og tillater dem å bruke noen ressurser, men ikke andre. Hvis en vil endre på rettighetene til en bruker, er det bare å gjøre dette fra serveren og en slipper å bytte ut alle de andre passordene i nettverket. For brukerne betyr dette at de kun trenger å huske brukernavn og passord når de logger seg på. Videre kan en også gi utvidede rettigheter som tilgang til andre domener i nettverket.

Bruken av Distributed File System (DFS - Windows 2000) vil også lette hverdagen for brukere og administratorer. Her kan administratoren bygge opp egne katalog/domene kart som er organisert på en logisk måte. Katalogkartet kan inneholde mapper fra forskjellige stasjoner, skrivere eller liknende. Windows Utforsker gir vanligvis bare et kart som reflekterer den fysiske lagringen av informasjonen, mens DFS vil gi det på en logisk måte (slik administrator vil at det skal se ut).

DFS er forbedret i Windows 2000 Server og krever at klientene støtter DFS. WinNT Server samt Windows 2000 Professional støtter DFS. Win9x og NT Workstation kan også bruke DFS, men da kreves det en add-on. DFS gjør det også mye lettere for administratoren å bytte på filplasseringer da brukerne ikke vil merke det. De finner filene i DFS der de alltid har en logisk plassering, mens de i realiteten kan ligge hvor som helst og på en annen maskin. Den mest sentrale endringen mellom WinNT og 2000 er Active Directory (AD). AD er Microsoft sitt katalogsystem. Her lager en brukere i domene, en setter rettigheter og sikkerhetsreglene for domene. Poenget er at dette skjer et sentralt sted og ikke på hver enkelt arbeidsstasjon.

Sikkerhetskopiering blir også mye enklere i er serverbasert nettverk. Hver bruker kan når han logger seg på nettverket få tildelt en egen ressurs/harddisk på serveren. Denne kan se ut som L:\Bruker on server> (bruk f.eks DOS kommandoen på logon scriptet: Net use L: \\server\users\%username%).

Her kan alle lagre filene sine sentralt på serveren og det blir lett å foreta sikkerhetskopier da alt ligger fysisk et sted. Det personlige området til hver enkelt bruker vil ikke være tilgjengelig for andre enn den enkelte bruker (brukerrettigheter på mappenivå). Serveren vil også kunne gi brukerne tilgang til Internett via TCP/IP protokollene og en slipper at alle skal ha modem/telefonlinje (det nevnes at sikkerhetskopierings programmet som følger med NT server (ntbackup.exe) ikke er av de beste på markedet og en bør vurdere å investere i et tilleggsprogram). Veritas BackUp Exec er et program som mange regner for det beste på markedet.

Videre kan det ofte være en fordel å kjøre enkelte applikasjoner direkte fra serveren. Dette gjelder først og fremst "lette" programmer som Word, Excel, mail og lignende, men ikke de tyngre programmene som Adobe Photoshop, Autocad osv. Ved en sentral prosessering reduserer en behovet for RAM, prosessorkraft og harddisk plass på den enkelte maskinen og en kan derfor spare penger. Videre er det lettere å oppgradere programvaren da en kun gjør det ett sted og ikke på alle maskinene i hele nettverket. Ulempen her er at det krever mye av nettverket og ikke minst av serveren. Det vi her snakker om er tynne eller tykke klienter. Dette er det prinsippet som ASP-næringen benytter seg av.

En server er også en del dyrere enn en vanlig arbeidsstasjon. De enkleste begynner ofte på rundt 10.000,- og går fort oppover. Det som ofte kjennetegner en server er at den har to prosessorer eller flere, mye RAM, SCSI-harddisker (evt med RAID-kontroller), gode backup muligheter (tape/DAC/DAT eller lignende) og er ofte utrustet med flere redundante strømforsyninger og mulighet for HotSwap disksystem.

Installasjon

Hvordan velge

Som tidligere nevnt er det flere hensyn en må ta når en velger en nettverkstype. I utgangspunktet bør en vurdere et server basert nettverk, mens et Peer to Peer nettverk kan være en like god løsning. Noe som mange glemmer når de setter opp et nettverk er å huske på å ta høyde for organisatorisk vekst. Med det menes det hvordan kommer hverdagen til å se ut om 6 mnd eller om 2 år. Slike hensyn bør en ta, og skalere systemene deretter.

En kan velge Peer to Peer dersom:

  • En ikke kommer til å være mer enn 8-10 stykker
  • Sikkerhet ikke er viktig
  • En har ikke kompetansen til å sette opp et server basert nettverk
  • Kostnader er veldig viktig
  • Behovet for administrasjon av nettverket er lite
  • Hvis en ikke kan si seg enig i de fleste punktene bør en heller vurdere et server basert nettverk.

Installasjon

Slik setter du opp et Peer to Peer nettverk i Windows 95/98/2000 (Windows 2000 er litt forskjellig, men prinsippene er de samme)

1. Installer nettverkskortet og plugg alt sammen. Dette skal være forholdsvis enkelt. De fleste nettverkskort er Plug&Play (PnP)kompatible. Hvis nettverkskortet ikke skulle være det, lønner det seg å bruke driverdisketten som fulgte med nettverkskortet ditt. Hvis ingen diskett fulgte med nettverkskortet (uhyre sjeldent) anbefales det at du tar turen innom hjemmesidene til nettverkskortprodusenten din for å se om det har kommet nye drivere. Windows 2000 skal støtte de fleste nettverkskort som PnP kompatible, mens støtten i Win9x er noe dårligere. Du kan også prøve Windows Update for å se om Microsoft har lagt til støtte for nettverkskortet ditt siden operativsystemet ble lansert. Fra Windows Update kan du altså laste ned driverne til nettverkskortet ditt og Windows Update vil automatisk installere driverne for deg.

2. Gå til nettverk i kontrollpanel (Start> Innstillinger> Kontrollpanel> Nettverk) Her skal hver enkelt maskin gis et datamaskinnavn og arbeidsgruppe (workgroup). Arbeidsgruppen er navnet på gruppen/mappen dere vil befinne dere i på nettverket. Alle som skal tilhøre samme nettverksgruppe må da ha samme arbeidsgruppe. Datamaskinnavn er navnet på de enkelte datamaskinene i nettverket. Navnet som skrives inn her er det de andre vil se. Man kan også legge til en beskrivelse for eksempel Arne Arnesens maskin eller PIII-450.

3. Legg til klient for Microsoft Nettverk (i konfigurasjon)

4. Del skriver og filer (hvis ønskelig)

5. Still inn TCP/IP innstillingene på maskinen.

Gå inn på egenskapene for TCP/IP
(Start> Innstillinger> Kontrollpanel> Nettverk> Egenskaper på TCP/IP for nettverkskortet).

Her har en to valg. Enten bruker en DHCP eller så må en sette inn faste IP-adresser. Hvis en bruker DHCP skal alle feltene stå på ”Obtain an IP address automatically”. Det en DHCP eller en Dynamic Host Configuration Protocol gjør er at den dynamisk deler ut IP-adresser til alle maskinene på samme nettverk. Det gjøres på broadcast basis.

Hvis en ikke bruker DHCP må skrive inn IP-adressene manuelt. Da er spørsmålet hvilke adresser en skal bruke. IP-adresser kan sammenliknes med en vanlig post adresse. Slik er det for datamaskiner på et nettverk også. Hvis en kun har et hjemmenettverk kan en trygt taste inn adressene:
192.168.0.1 – 192.168.0.254. Her har en 254 IP-adresser som skulle holde til like mange maskiner. Det er vel trolig mer enn nok for de fleste. En rekke andre adresser kan også bruke og det er såkalte private IP-adresser. Adressene går fra:

10.0.0.0 - 10.255.255.255

172.16.0.0 - 172.31.255.255

192.168.0.0 - 192.168.255.255

Dette er de private IP-adressene som en kan bruke

I "Subnet mask" feltet setter en inn 255.255.255.0 (eller det en har fått oppgitt). Defualt gateway er den veien som maskinen din skal gå for å finne linjen ut mot Internett. Med andre ord hvis en har en maskin som deler ut Internett ved hjelp av Win98 SE/ME//2000 sin innebygde Internet Connection Sharing (ICS) så vil denne maskinens interne nettverkskorts IP-adresse (IP-adressen til maskinen med linje mot Internett) være "Default Gateway" for de andre maskinene i nettveket. Når en bruker ICS så vil gatewayen automatisk bli 192.168.0.1. Bruker en NAT for å dele en Internettlinje kan adressen være hva som helst.

Hvis en ikke vet hvilken IP-adresse Internettmaskinen har kan en bruke start>kjør>winipcfg(win9x) og start>kjør>ipconfig (Win2000). Da vil en få opp IP-innstillingene på maskinen.

DNS feltet skal også fylles inn og brukes til å oversette navn til IP. Slik som Internett virker så har som sagt alle maskiner en IP-adresse og til denne IP-adressen kan en sette et navn. F.eks når en skriver inn www.hardware.no i en nettleser så spør nettleseren en "Domain Name Server (DNS)" om hvilken IP-adresse som www.hardware.no peker til. Deretter finner den sidene som en skal ha frem.

Uansett så skal en sette inn IP-adressen til den DNS serveren som en har fått oppgitt fra Internett leverandøren sin (gjelder fastlinjer). På oppringte linjer som ISDN/Modem får en dette tildelt fra en DHCP server. Det blir også mer og mer vanlig å bruke en intern DNS server i hver enkelt nettverk.

Hvis en ikke fyller inn IP-innstillingene og ikke bruker DHCP så vil maskinene bruke mye lengre tid på å starte opp da de vil lete etter en ikke eksisterende DHCP server. Derfor lønner det seg å fylle dem inn og ikke bare la de stå tomme.

6. Del ressurser

De delene av maskinen som skal være tilgjengelige for andre brukere i nettverket må deles. Dette gjøres ved å høyreklikke på stasjonene/mappene som skal deles og velge deling. Her er det også flere nivåer: Ikke delt, skrivebeskyttet og full tilgang. Passord er også en opsjon. Deler man en stasjon for eksempel C: vil også alle underliggende mapper være delte. Er dette ikke ønskelig kan en bare dele enkelte mapper på maskinen og ikke hele stasjoner.

I Windows 2000 må en velge
Sharing > New Share
for å dele hele harddisk partisjoner og
Sharing > Share This Folder
for å dele mapper.

Bruker en kun to maskiner trenger en ikke en hub, men en kan bruke en krysset TP kabel. Den er ofte av en annen farge enn vanlige kabler og som regel markert med en X. Eller en kan bruke en coax kabel på vanlig måte. Det er også mulig å dele nettverksoppkobling i et Peer to Peer nettverk. Windows 98 SE/ME og Windows 2000 har dette innebygd (en trenger fortsatt modem/ISDN-kort), gjennom Internett Connection Sharing. Ellers kan en bruke WinGate, WinProxy, WinRuter eller andre programmer som gjør der sammen. Husk å spørre Internett leverandøren om det er tillatt å dele oppkobling i LAN.

Når det gjelder hvordan en skal sette opp et serverbasert nettverk er det straks en langt mer komplisert prosess og kan ikke anbefales til de uten erfaring med dette. Vi kommer ikke til å gå inn på det her da det er en således komplisert oppgave å konfigurere, samtidig som installasjonene er forskjellige etter behov. Har en ikke kompetanse til å sette opp et server basert nettverk bør en leie inn en konsulent som kan gjøre det for en. Eller en kan ansette en IT-person som tar seg av det. Muligens er en til og med så heldig at en finner en som jobber deltid.

Startside ] Opp ] [Søk]

Copyright © 2002 Øyvind Haugland
Sist endret:  13 januar 2019
 

  Interested in this stuff? Please write to:
 

HTML Counter            stats counter