Navajo Nation   
 

Opp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Blant indianere i Ville Vesten

Innenfor gudenes dal, mellom fire hellige fjell, ligger Navajoenes rike. Her er Ville Vesten fortsatt vill, og selv den mest ihuga urbanist kan prøve tilværelsen som indianer.

Monument Valley. Det gigantiske området med sandsteinsformasjon ligger helt nord i Navajo Nation, på grensen til Utah. Dette er et hellig sted for navajo-indianerne. Foto: Linda Davidsen
Reisefakta
Navajo Nation er 68.000 kvadratkilometer, nesten like stort som Irland. Det bor over 250.000 navajoer på dette reservatet. Dette er en av svært få indianerstammer som har avslått tilbudet om å bygge casino på reservatet for å tjene penger. Det ble funnet olje i Navajo Nation i 1920-årene, og dette, ved siden av salg av kunsthåndverk, er reservatets største inntektskilder. Navajo Nation Tourism Department

001-520-871-6436 ( www.discovernavajo.bigstep.com )

Reisemåte:

Det enkleste er å fly til Phoenix, Denver eller Las Vegas, og leie bil der. Et av de beste alternativene er å fly til Las Vegas og reise til Navajo Nation via Grand Canyon. På den måten får man med seg både den mest glorete byen i USA og et av verdens vakreste naturunderverker. Det er store avstander i denne delen av USA, men veiene er gode, og det er lett å finne fram.

Bestill en leiebil før du reiser fra Norge. Husk å be om en bil med luftkkondisjonering!

Sesong: Er du ømfintlig for hete anbefales det å unngå å reise i juli og august. Hvis man tåler varme bør man imidlertid dra til Navajo Nation Fair første helg i september (Labor Day Weekend). Dette er den største indianerfestivalen i USA. Da er det pow-wow med indianerdanser og flotte kostymer, rodeo og andre aktiviteter. I vintermånedene kan det være kaldt, særlig når solen går ned. Husk å ta med tykk genser.

Overnatting: Las Vegas: Hvis man ankommer fra søndag til torsdag er hotellprisene vesentlig lavere. The Venetian har store, komfortable rom. 001 877 857 1861 ( www.venetian.com )

Det finnes en rekke moteller langs veien. Ved Grand Canyon kan man overnatte helt på kanten av stupet. Vi bodde på Bright Angel Lodge. Tlf: 001-303-297-2757 ( http://www.nps.gov/grca /)

Ved Monument Valley kan man ta inn på et av motellene i Mexican Hat. Valley of the Gods Bed & Breakfast 001-970-749-1164 ( www.utah.com/monumentvalley /)

Familien Wallace:

Christine Wallace kan nås på telefon 001-520-871-4360. Med middag og frokost koster det 130 dollar natten (uansett antall i reisefølget). Will Tsosie leier også ut hogans ved Canyon de Chelley. Han har telefon 001-520-724-3383.

Shopping: Navajoene er flinke håndverkere, og lager flotte vevede tepper, keramikk, små dukker (kachina), sølvsmykker og annet. Mange selger varene sine langs veien i små boder, eller setter opp bord nær turistattraksjoner. Teppene er svært dyre, men vakre. Det gjelder også krukkene. Smykkene med den karakteristiske turkis-steinen er typisk for navajoene. Hopi-indianerne, som har et lite reservat inne i Navajo Nation, lager svært flotte og spesielle sølvsmykker, og er verdt et besøk av den grunn.

Navajo Arts and Crafts Center (som eies av reservatet) selger kunsthåndverk i hovedstaden Window Rock (520) 871-4090. I Window Rock finner man også Navajo Nation Museum (520) 871-7942.

 

Publisert 30.08.2003 16:38 - Oppdatert 16.11.2005 16:36

Navajo Nation: Natten er svart og skummel.

Så svart som det bare kan bli når nærmeste elektriske lys er milevis unna. En coyote hyler et sted i natten. Vi står i døren til hytta og prøver å se noe i mørket. Fotografen veiver med den puslete lommelykten vi har fått utlevert.

- Du går først, dette var din idé, sier hun og dytter litt i meg.

Lev som en indianer. Jeg angrer på det allerede. Hva vet jeg, som er oppvokst i Norge, om livet som indianer? Hadde ikke tenkt på at det skulle innbefatte taranteller og utedass. Og nå er det nettopp disse to - de eventuelle tarantellene som lusker i gresset mellom oss og utedassen - som er problemet.

Jeg trekker pusten dypt, og tar et famlende skritt ut i mørket. Så springer jeg som en tulling, med fotografen i hælene.

Tretti sekunder seinere er vi tilbake i hytta. Verdensrekord i utedass, garantert. Vi føler oss litt barskere og mer villmarksaktige, og legger oss utmattet under hver vår stabel med fargerike navajo-tepper, med et håp om at vi ikke våkner på de evige jaktmarker.

Det hellige folket

I stedet våkner vi av at det er beinskranglende kaldt. Det er fortsatt stupmørkt og skummelt i hytta. I midten av taket er et hull stjernene titter gjennom. Vi innbiller oss at vi hører klaprende edderkoppbein på jordgulvet. I det hele tatt takler vi livet som tapre indianere dårlig.

Mens vi ligger absolutt stive av frost og edderkoppangst og ønsker oss til luksushotell og varme, slår døren opp. Inn tusler en liten indianerkvinne med en diger vedstabel i fanget. Hun fyller den rustne tønneovnen som står på midt gulvet, og tenner på.

- God morgen, sier hun og forsvinner igjen.

På et blunk er det varmt i hytta. Snart kommer hun tilbake for å åpne døren, slik at morgensolens første stråler kan slippe inn. Navajo-indianerne tror nemlig at det hellige folket reiser over himmelen med den stigende solen og ordner ting som er gått galt gjennom natten. Det er viktig at de ser deg.

- Hvis du sover, tror de at du ikke trenger hjelp, sa indianeren Ambrose Wallace kvelden i forveien.

- Derfor må alle navajoer ha døren vendt mot øst, og slippe solen inn idet den står opp.

Det hellige folket gjør jobben sin. Når solen stiger over navajo-indianernes vakre land, glemmer vi nattens strabaser.

Et eventyr i Ville Vesten

Navajo-indianerne har nølende begynt å slippe turister inn i Navajo Nation. Dette er det største indianer-reservatet i USA, større enn ti av landets delstater. Navajo Nation ligger i det nordøstlige hjørnet av Arizona og strekker seg inn i både Utah, Colorado og New Mexico. Det er et vakkert og dramatisk landskap, kranset av berømte Monument Valley i nord og majestetiske Grand Canyon i vest.

Hver navajo-familie har en trehytte - kalt hogan - ved siden av huset, som de bruker til religiøse seremonier. Christine Wallace har gjort om foreldrenes hogan til en gjestehytte. Hun kaller stedet for Tse Li Gah Sinil' (Two White Rock på engelsk), etter en fjellformasjon i nærheten.

For å besøke Two White Rock må man ringe og avtale med Christine på forhånd. Da vi kom til Navajo Nation ba hun oss vente ved den historiske handelsstasjonen Hubbell Trading Post, der de hvite i gamle dager byttet varer med indianerne.

Fra handelsstasjonen er det en humpete ferd langs en grusvei ut i ingenmannsland. Two White Rock ligger 300 kilometer inn på reservatet. Til slutt kom vi til det vesle tunet der Wallace-familien hører hjemme, og ble innkvartert i vår hogan.

Hytta har jordgulv, to smale senger med tepper og saueskinn, og den runde ovnen i midten, ingen elektrisitet eller rennende vann. Badet er et vaskefat og en utedass.

Likevel kommer folk fra hele verden hit for å prøve livet som indianer. Siden Wallace begynte med sin hogan and breakfast har ryktet spredt seg til eventyrlystne i alle avkroker av kloden.

- Folk ringer meg hver dag, særlig fra Europa og Asia. En mann fra Australia kommer her hvert år og blir i to uker, forteller hun.

Mange kommer tilbake år etter år for å nyte stillheten, den vakre naturen og kvelder rundt leirbålet med familien under den fantastiske stjernehimmelen.

Om kvelden forklarer Christines bror Ambrose hvorfor stjernehimmelen er så rotete.

- Det er coyoten sin skyld, sier han. - Den rampete coyoten er skyld i de fleste av menneskehetens problemer.

Det hellige folket holdt på å ordne stjernene fint på et teppe før de skulle henge dem opp. Men plutselig kom coyoten forbi. Han grep tak i teppet og ristet det. Slik er det gått til at bare noen få av stjernebildene er ferdig.

Edderkoppens sesong

Navajoene er USAs største indianerstamme. De er et stolt folk, som strever med å bevare arven fra sine forfedre midt i det hysteriske amerikanske bruk-og-kast-samfunnet. Deres tradisjon og tro er sterkt forankret i dyreverdenen og naturen rundt dem. De kan like gjerne si at «en øgle kom og fortalte meg noe som naboen kom og fortalte meg noe». Det er vanskelig å forstå tankesettet deres, så fundamentalt annerledes er det enn vårt eget.

Når vi besøker Navajo Nation, er det edderkoppsesong. Det kunne vi gjerne vært foruten, for edderkoppene er nemlig digre taranteller. Her er også skorpioner og klapperslanger.

Da vi engstelig spør Ambrose om edderkopper kan komme inn om natten, ler han og forklarer at det selvsagt er mulig, siden det var edderkoppkvinnen som laget hytta.

- Edderkoppkvinnen ga navajoene hoganen. Alle hoganer har åtte kanter og et hull i toppen, som et spindelvev, forklarer han.

Edderkoppkvinnen er en sentral skikkelse i navajoenes religion.

- Det var også hun som lærte oss å veve, forteller Christine. Navajoene er berømte for sine fantastiske vevde tepper, som koster mangfoldige tusen kroner. De lager også flott keramikk og vakre sølvsmykker, mange med den karakteriske turkis-steinen.

Navajoenes ritualer

Om kvelden kommer hele familien for å spise navajo-tacos, og fortelle om sin kultur og historie. Naboene stikker også innom. Christine og moren lager navajo-brød, et flatt brød stekt i olje som minner litt om det indiske nan-brødet.

Christines datter Clarissa, som er collegestudent, forteller om ritualene da hun fikk menstruasjon. Kvinnene i familien tilbragte fire dager i hoganen mens de gikk igjennom de tradisjonelle ritene som skulle hjelpe Clarissa på reisen fra pike til kvinne. Clarissa måtte lage en kake av mais, som blir bakt i jorden på gammeldags vis.

- Hver morgen når solen sto opp måtte jeg løpe så langt jeg orket mot øst. Det var ikke noe særlig behagelig, særlig ikke når du har mensen, ler hun.

Familien forklarer oss etter beste evne om navajoenes kultur der tradisjoner, religion og historie egentlig er en og samme ting. De forteller hvordan navajoene har passert gjennom fire verdener for å komme til denne, som de kaller den glitrende verden.

- Det hellige folket har skapt dette landet for oss. Vi skal helst ikke reise utenfor de fire hellige fjellene. Vi må bli her, og bevare landet vårt, sier Christine.

Hvis de forlater reservatet må de bære med seg små tøypunger med jord og mais for beskyttelse.

De religiøse ritualene er ennå en naturlig del av livet på reservatet, og familien bruker fortsatt medisinmannen.

Det mystiske Anazazi-folket

Neste dag viser Ambrose oss rundt i området. Han kjører til et sted der det finnes ruiner og hulebilder etter det mystiske Anazazi-folket, som levde her før navajoene, og plutselig forsvant. Ingen vet hva som skjedde med dem. De har etterlatt seg noen merkelige murhus som er bygget inn i fjellsidene.

- Egentlig skal ikke vi navajoer gå nær Anazazi-ruinene. Det betyr ulykke, sier Ambrose og peker på bakken, som er full av pilespisser og biter av gamle leirekrukker.

Ambrose klatrer opp på toppen av Two White Rock for å kalle på coyoter med noe som minner om en hundefløyte. Han forteller at faren døde for bare fjorten dager siden.

- Derfor er mor litt stille, sier han. - Far var medisinmann. Han hadde utrolig mye kunnskap - han visste navajoenes hemmeligheter. Men nå har vi gitt bort hans medisinmannting. Det er ingen av oss som kan bruke det. Kunnskapen døde med ham.

Fire dager etter at faren døde kom en stor ørn til Two White Rock. Den satt utenfor, eller fløy i sirkler over huset.

- Da visste vi at sjelen hans hadde passert trygt over i ånderiket, sier Ambrose.

Dør ut

Indianer-reservatene i USA er på mange måter selvstendige nasjoner. De har sine egne lover og offentlige apparater, så langt det fungerer. Indianerne er landets fattigste etniske gruppe, med utbredt alkoholisme og en arbeidsledighet de fleste steder på 80 - 90 prosent. For å gi indianerne noe å leve av uten å måtte bruke for mye statlige midler, har USA gitt reservatene lov til å bygge casinoer. Mange steder har det ført til enda mer alkoholisme og elendighet.

Navajo-indianerne har takket nei til casino-løyve.

- Vi er et stolt folk, sier Christine. - Vi vil ikke ha slikt i landet vårt.

Til tross for at denne stammen er spesielt flinke til å holde på sin kultur, presser omverdenen på.

- Kulturen vår dør ut, dag for dag, sier Clarissa. - Mange vet ikke engang hvordan de skal lage et leirbål. Vi prøver å holde på det vi kan. Men før eller siden vil alt være glemt.

Startside ] Opp ] [Søk]

Copyright © 2002 Øyvind Haugland
Sist endret:  13 januar 2019
 

  Interested in this stuff? Please write to:
 

HTML Counter            stats counter