Male   
 

Opp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FARGESETTING AV HUSET!

Denne artikkelen skal være et hjelpemiddel for å gjøre et valg et valg om fargesetting av huset. Hva er riktig produkt, hva er riktige farger? Det er spørsmålet når vi skal male. Fargene vil avsløre seg med en gang, mens produktet gjerne gjør det over tid.

Prøv å gjøre fargesettingen av huset til et pluss for miljøet. Er du så selv fornøyd med resultatet, ja da har man oppnådd mye!

Når du skal male huset ditt utvendig, krever det mer omtanke enn når du skal male innvendig. Det er en større investering, et mer omfattende arbeid og det er slett ikke noe man ønsker å gjøre om igjen hvis resultatet ikke blir som forventet.

De fleste hus er relativt vanlige, men de hører alle til i et landskap og i et naboskap. Det gjelder å gjøre et valg slik at huset hører hjemme der. En ting er helt sikkert:De seneste tiårs utvikling innenfor malingindustrien har gjort at det er mulig å få en mengde nye kulører.Nå er det tilgang til farger som var helt utenkelige for ikke så lenge siden. Det er selvsagt stimulerende, men obs! fargenes virkning på så store flater som et hus kan gi store utslag.

Vi har her gjort et eksperiment: Bildene på disse sider viser ett og samme hus, men ved hjelp av datateknikk har vi fargesatt det samme huset på fire forskjellige måter. Ved fargesettingen synliggjør vi husets kropp og sjel og vi kan her tydelig se hva som skjer med huset når vi skifter farger.

Dagens fargesetting har en klar historisk bakgrunn. Den er delvis norsk, men impulsene utenfra har også vært mange. Og vi fikk dem på samme måte som i dag; vi reiste ut, fikk ideer fra andre land og fjernere strøk og tok med oss noe tilbake.

Fargene har alltid vært nært knyttet til naturen; den var fra begynnelsen selve idèbanken. Jordfargene var vanlige i riktig gammel tid, svart, brun, rød, grønn og gul fant man i landskapet og i floraen. Gul og orange kom fra planter, safran var et dyrt krydder, men også en farge. Den mest kjente blåfargen, indigo, kom også fra en plante. Og purpur ble utviklet fra en liten havsnegle og ble så dyr som farge at den overgikk gull. Man tok også etter andre materialer, som forskjellig sandsten og marmor. Siden har mange av de gamle fargene fått sine direkte etterfølgere i dagens fargekart.

Lenge var man avhengig av naturlige stoffer for å fremstille farger, helt til midten av 1800-tallet. En engelskmann startet da den kjemiske framstilling av syntetiske farger, som åpnet veien for nye og klarere fargeretninger.

Norsk tretradisjon

Fargebruken i den virkelig gamle norske trebebyggelsen var ikke engang fargesetting, den var ment som beskyttelse. Allikevel er den utseendemessig en forløper til vår tids beiskultur som kom på 1950- og 60-tallet. Det har vi igjen fra de eldgamle trebygningene og stavkirkene, dette var ikke en byggemåte for alle og envær; det var bare kirken som hadde råd til dette. Hør bare her: Trærne er valgt ut med omhu og ble sannsynligvis behandlet mens trærne sto på rot for å gjøre stokkene så fete og malme som mulig. Siden ble bygningene tjærebehandlet. Og tjæren kom fra en tidkrevende prosess hvor tyrirøtter ble brent i et hulrom nede i jorden. En slik behandling gjør at de gamle stavkirkene i tre står der nå like fine mer enn 800 år senere brune og svartaktige. Det hadde de ikke gjort uten denne grundige beskyttelse. I dag er byggetempo, byggemetoder og trebeskyttelse en helt annen, og vi må være fornøyd med en brøkdel av levetiden på hus.

Det sies at det var på 1700-tallet man begynte å tenke farger på hus her i landet. Det kom samtidig med at man begynte å panele huset utenpå tømmeret. Utvendig kledning kom først langs kysten hvor behovet for å verne seg mot vind, regn og storm var størst. Og med panel hadde man atskillig større behov for å male enn hva som var tilfelle med et rent tømmerhus. Impulsene kom sjøveien fra Europa. Men selv om pigmenter nå ble tilgjengelige, var det bare de med god råd som kunne tenke på å male huset. Og de færreste kunne male hele huset.

Forsiden, eller den siden som viste seg fram, ble som regel malt i den kostbare, hvite fargen, mens baksiden fikk den billigere røde eller forble ubehandlet tømmer. Men uansett så ble overflatebehandling ikke lenger bare gjort for å konservere eller vedlikeholde hus, men også for å dekorere.

Er det slik at du bor i et spesielt gammelt eller kulturhistorisk interessant hus, har du også et spesielt ansvar for at fargesettingen gjerne følger den opprinnelige og/eller i alle fall harmonerer med byggestilen. Hele den norske historien om fargesetting følger de forskjellige stilarter innenfor arkitekturen så langt tilbake som fra 1700-tallet.

De aller fleste av oss bor allikevel i hus som er bygget langt senere. Det var i etterkrigstiden, på 1950- og 60-tallet, at boligbyggingen tok virkelig fart her i landet. I den helt nye bebyggelsen, ikke minst når det gjelder ferdighusene, finner vi gjerne elementer fra forskjellige stilarter, som gjør at man nødvendigvis ikke behøver å være så tradisjonsbunden med hensyn til farger.                                                                                                  

 

At vi ikke ønsker en uvettig fargebruk betyr selvsagt ikke at det skal være så vanskelig å fargesette et hus. Tvert imot mulighetene i dag er svært mange! Teknisk er det mulig å blande hvilken som helst farge. Men husk at den utvendige fargesetting, i motsetning til den innvendige, skal vi alle leve med!

Vi har en Plan- og bygningslov i Norge som skal forsøke å sikre et estetisk miljø. Kommunen skal utføre en løpende kommuneplanlegging med sikte på å samordne den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utvikling innenfor sine  områder. Vi har en skjønnhetsparagraf som skal sikre fine bomiljøer. Skjønnhetsparagrafen sier:Kommunen skal se til at ethvert arbeid som omfattes av loven blir planlagt og utført slik at det etter kommunens skjønn tilfredstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til omgivelsene. Tiltak etter denne lov skal ha en god estetisk utforming i samsvar med tiltakets funksjon og med respekt for naturgitte og bygde omgivelser. Skjemmende farger er ikke tillatt og kan kreves endret.

 

Selveier eller borettslag?

Vi har i hovedsak to forskjellige utgangspunkt når det gjelder boligen: Vi har selveiere som har en selvskreven rett til å velge selv, og vi har borettslag (hvor man også kan være selveier) hvor et styre skal forsøke å tilpasse et felles preg. Men en vanlig selveier tilhører jo også et større fellesskap i form av et tettsted eller et lokalsamfunn, i en liten bydel eller i et gateparti. Man er uansett en del av mengden, og hvert enkelt ledd får en betydning. Fargesmaken varierer, men det vil alltid være et spørsmål om hvor mye man skal tåle i naboskapet. Er man en forsiktig fargesetter, er jo saken stort sett grei.

Når et fellesskap, et borettslag, har bestemt seg for at bofellesskapet skal males, da er det styret som tar initiativet og gjerne legger fram saken på årsmøtet eller generalforsamlingen. Der er det ikke uvanlig at det oppstår store diskusjoner når fargeforslaget kommer på bordet! Hva slags miljø prøver vi å få til her? Hvor langt skal vi gå? Selve ideen er gjerne viktigst, og helheten er viktigere enn detaljene i slike tilfeller. For å si det litt fint:

Det gjelder å finne den overgripende ideen som bærer fellesskapet, samtidig som det blir en variert fargesetting hvor hver enkelt blir fornøyd.

 

Hvor får vi hjelp?

En fargesetter hvem er det? Noen må jo bestemme fargene. Det kan være en arkitekt; det er ofte en malermester og det kan være en konsulent hos en malingprodusent.

En selveier kan selvsagt forholde seg til den samme ekspertise, men det er nå engang slik at de fleste selveiere velger farger selv og de gjør også selve malerjobben. Selveierens beste partner blir da fargehandleren og de hjelpemidler han kan by på. Men stadig flere selveiere engasjerer malermester til å gjøre jobben. Det er også mulig å kjøpe konsulenttimer av malermesteren til fargesetting for deretter å male selv.

 

Beliggenheten

Det kan være helt avgjørende for fargesettingen hva slags beliggenhet huset har ved kysten, i innlandet, høyt eller lavt i landskapet, i åpent terreng eller med sterk vegetasjon. Alt dette kan være avgjørende. Det er viktig å utgå fra naturens egen fargesetting. Huset står utendørs og der gjelder naturens lover.

Norge er en kystnasjon og fargesetting av hus har lange tradisjoner når det gjelder hvit.Opprinnelsen til dette var nok at fyrhusene i hvit skulle synes på lang avstand og hvit er det mest synbare i naturen. Og så har fargesettingen av boliger langs kysten blitt deretter. Hvit er den største kontrasten man kan få i terrenget ved siden av gult. Gult har på mange måter vært en motefarge her i landet de siste åra.

Når man så kommer inn i landet hvor vegetasjonen er sterkere, for eksempel i skogterreng, bør man i større grad fargesette etter disse omgivelsene. Det blir da spørsmål om å velge farge etter terrenget. Naturens farger inneholder mye gult, gulrødt og svart for eksempel i grønne vekster, trær og bergarter.

Ta også til en viss grad hensyn til husets størrelse. Et stort hus vil klart forsterke fargeinntrykket. Eller sagt på en annen måte: Galt fargevalg vokser med huset!

Mange distrikter og dalstrøk i Norge har en lokal fargetradisjon. Velger man tradisjonen som utgangspunkt, må man også skaffe seg de rette kunnskaper om dette på lokalt plan.

 

Årstidene

I et land med fire årstider er det klart at vi helt sikkert, år etter år, får forskjellige omgivelser som vi ikke kan påvirke! Vi har vårens grønntoner, sommerens mer mettede farger, høsten som kan være så fin i orange, rødt og bruntoner og vinteren i sin hvithet og gråtoner. Og lyset forandrer seg i forhold til årstiden. Lyset om sommeren er gjerne varmt, mens vinterlyset er blålig og kaldt. Det sier seg selv at det ikke er mulig å fargesette huset perfekt i forhold til alle disse variasjonene. Men vi kan tenke på skiftningene når vi fargesetter, og ta standpunkt til når vi vil kamuflere huset i naturen og når vi vil skille det tydelig fra omgivelsene.

 

NCS – ET FELLES FARGESPRÅK

Det betegnes kort og godt som NCS, en forkortelse for Natural Color System, altså et naturlig fargesystem. Det er utarbeidet gjennom svensk fargeforskning på grunnlag av en lang historie om farger, og rettighetene styres og eies av Skandinaviska Ferginstitutet AB.I 1979 ble NCS standard for fargebenevnelse i Sverige, og nå brukes systemet i de fleste land i verden, men det er fortsatt bare fire land som har NCS som standard blant dem Norge.

NCS bygger på hvordan fargene ser ut. Med NCS kan overflatefarger beskrives og gis en betegnelse. Det er alstså et visuelt system og ikke et blandesystem. NCS er bygget rundt de elementære fargene hvit, svart, gul, rød, blå og grønn. Svart og hvit er såkalte ukulørte farger gul, rød, blå og grønn er kulørte.

Det kan ofte være vanskelig å beskrive farger med ord. Dermed blir det lite presist, og NCS-systemet er at fargene er kodet. Når man kjøper maling hos forhandleren, vil alle fargeprøvene ha en nøyaktig kode. Den koden er meningsløs hvis man ikke vet hva tallene står for, men lærer man seg språket, kan kodene være til stor hjelp.

Vi tar et helt konkret tilfelle: En farge kan være kodet som 2040 Y30R. 20-tallet først beskriver fargens likhet til svart. Står det 00 er fargen ren og klar, men står det 90 er den nesten helt svartaktig. 20 blir med andre ord en dempet svartaktighet. Det neste tallet, 40 forteller hvor sterkt kulørt fargen er. Er tallet 80 er den knallsterk, er den 05 er den nesten grå. Kommer man over 30-40 begynner fargen å bli ganske heftig i eksteriørsammenheng. Betegnelsen Y30R sier oss at vi befinner oss mellom gul (Y=yellow) og rød (R). Med tallet 30 heller den i titallssystemet mer mot gul enn rød. Med tall lavere enn 50 er fargen mer gulaktig enn rød. Er tallet over 50, er fargen mer rød enn gulaktig.

 

DE GULE

  1. tidlig morgenlys som gir spill på den gule veggen. Om gult sies at det er lysets farge. Her kommer også skyggevirkningene frem i panelet, som også er en del av fargesettingen. Dørpartiet har fått en kraftig grønn farge.
  2. Et bomiljø med små variasjoner av gult i en rekke, litt lek med gult. Gul er mange farger og man kan spille på varianter, men hovedinntrykket blir alltid gult og lyst.
  3. En sommerlig og luftig fargesetting av en enebolig. De hvite detaljene er mange, men kontrasten mellom gul og hvit blir liten fordi den gule hovedfargen er så lys.
  4. Fargen er gul oker. Lyset spiller med det gule; i skyggen blir fargen dypere, mens vi får full styrke der lyset faller på. Gul har vært en populær farge de siste årene, men obs! vær oppmerksom på at den i en del tilfeller kan bli altfor skarp. Man går rett og slett for høyt i kulørstyrken.

 

DE RØDE

  1. Et boligmiljø med rekkehus. Det er brukt grønt som kontrastfarge til rød. Rød og grønn er omtrent like mørke farger som gjør at det her blir liten mørk/lyskontrast.  Det gir et ganske helt inntrykk, selv om kulørtonekontrasten er stor.
  2. Rødt hus i et eldre bomiljø. Detaljfargen er hvit, som gir en tydelig markering av vinduer og sprosser. Det er i tillegg brukt litt frekke detaljfarger på dør og benk.
  3. Rød enebolig i klart vinterlys. Rødt er ofte betegnet som den dramatiske fargen. Vi ser hvordan de skarpe blå detaljene virker rundt hvite vinduer og sprosser i den øvre røde delen, mens detaljene er røde i den hvite grunnmuren.
  4. Her er det kombinert sterkt kulørt rød med svakt kulørt lys rød (rosa)). Det er altså samme kulørtone i to varianter kalt ton-i-ton.

 

DE BLÅ

  1. Blå farge blir enda blåere når den kommer ut i store flater i skiftende lys. Når det som her er gult i naboskapet, blir virkningen ytterligere forsterket.
  2. Fargen på denne villaen er nesten grå, men huset virker allikevel blått, selv om virkningen er dempet. De sterke hvite kontrastene er gjennomført.
  3. Her er fargen sterkere kulørt blå, men uten å være skrikende fordi fargen er mørk. Til en såpass mørk farge kan en vurdere å erstatte hvitfargen med en anelse grått, for å gjøre helhetsinntrykket mykere.
  4. Et hus som er grønnaktig blått, en uvanlig, men allikevel spennende farge i naturen. Rustrødt markerer detaljene, uten å skape for stor kontrast i lys/mørk, noe for eksempel hvitt ville gjort i dette tilfellet.

 

DE GRØNNE

  1. Enebolig i en kjølig grønn farge, nærmere bestemt en blåaktig grønn. Kontrasten til naturen om kring er fargemessig myk. Husets detaljer er i tradisjonell hvit.
  2. Hovedfargen er her grønn hvor det med hell er brukt en mørkere grønntone på hjørnebord og i vindusrammene, både på de små og de store. Kontrasten til de hvite vinduer blir dermed større, men overgangen mellom vindu og vegg blir mykere.
  3. I rekkehusbebyggelse kan det iblant være spennende å føre fasadefarger fra en del over som detaljfarge i den neste. Her har det grønne rekkehuset til høyre fått en grå veranda fra hovedfargen til venstre.
  4. Dette huset er gulgrønt med en gul nabo. Detaljeringen rundt vinduene er i grått, mens selve vinduene er hvite. Gråfargen mildner overgangen fra det hvite til det grønne og gjør fargesettingen mykere.

 

DE HVITE

Hvit er en veldig avslørende farge. Vil man fortelle om husets form, er hvit den farge som tydeligst forteller om lys og skygge, altså om formens detaljer.

1+2. Her har vi to typer bebyggelse fra forskjellige tider. Nederst ser vi en type rekkehus fra eldre tid med en fin oppdeling av fasaden. Det er brukt kontrastfarger i inngangspartiet. Det øvre eksempelet er fra våre dagers rekkehus. Her kan fargesettingen i hvit virke litt stereotyp. Her kunne kanskje noen variasjoner i farge, også på detaljene, gitt et rikere mangfold.

3. En typisk enebolig av i dag, i den høyere prisklassen. Det svarte taket gir stor kontrast mellom tak og fasade. Takfargen har også stor betydning som en del av fargevalget. Grunnmuren mykes her opp fordi muren er i grå stein.

 

DE SVAKT KULØRTE

  1. Beige er et vagt begrep. Det finnes gulhet i fargen, men ingen vil si at den er gulaktig. Kulørtheten er svak; om vi hadde brukt den samme kulørstyrken på grønn eller blå, ville vi gitt huset en slik fargebetegnelse. Det sies at det ikke er mulig å fargesette hus som i alle situasjoner oppfattes som beige. Den beige fargen er svakt kulørt og ganske lys, og hvit som kontrast gir en myk overgang. På fargesirkelen i NCS-systemet finner vi beige mellom Y10R og Y50R, altså mellom gul og rød med klar helling mot gul.

2+3.Rosa hus har en tydelig rødhet og en ganske stor hvithet. Ser vi igjen på fargesirkelen

            i NCS-systemet, kan rosa finnes mellom Y40R (mellom gul og rød) og R10B (mellom

            rød og blå). Men nyansene er små når det gjelder rosa; man kan for eksempel avhengig av lys og andre sammenheng oppleve huset både som varm gulrosa og som blåaktig, kald rosa.

  1. Et mørk grått hus tilhører også gruppen de svakt kulørte. En sterk blåfarge er her brukt      som kontrastfarge.

 

En idebank av detaljer

Detaljene kan du velge å kamuflere eller å understreke. Det er et spørsmål om fargevalg. Enten kan du trekke fra eller du kan legge til. Du må ta et valg uansett; det er et valg også ikke å markere detaljene.

 

En stor lys/mørk-kontrast  understreker forskjellen mellom de ulike elementene for eksempel selve fasaden og dører eller vinduer. Jo mindre tydelig du ser møtet mellom fargene, jo mer helhetlig vil du oppfatte huset. Det er en evig sannhet! Tydelighet i detaljene er spørsmålet om hvor stort lyst/mørkt-sprang man ønsker seg. Et veldig stort sprang mellom lyst og mørkt kan bli en kontrast som gjør formen på huset oppdelt og urolig. En komposisjon av farger er et spill med likheter og kontraster.

 

Tre typer kontraster

I hovedsak kan vi snakke om tre typer kontraster på detaljer. De er:

-          En kulørtone-kontrast, for eksempel rødt mot gult eller rødt mot blått. Fargene skiller seg i forskjellige kulørtoner.

-          Snakker vi om en kulørthetkontrast, snakker vi om en kontrast i kulørstyrken, hvor noe er kulørsterkt og noe kanskje ikke er kulørt i det hele tatt, for eksempel en sterk blå mot hvit.

-          Det tredje er en lys/mørk-kontrast, den kontrasten som oppstår mellom lyse og mørke farger.

 

I kontraster og likheter er det et spørsmål om hvordan vi skal få farger til å ligne på hverandre og allikevel være forskjellige! Fargene kan være av samme kulørtone, men variere i sterkt og svakt kulørt, eller i lysere og mørkere varianter, en såkalt ton-i-ton-løsning.

Eller fargene kan være i ulike kulørtoner, men være like hvitaktige, svartaktige og kulørte, og dermed være nyanselike.

Arkitekturen er viktig

Det er alltid et samspill mellom farge og form. En lys farge fremhever detaljenes skyggespill, mens en mørk i større grad skjuler formene og detaljene.

Fargene er en viktig del av arkitekturen, og de ulike epokene har gjerne hatt sitt eget fargespråk. Vi kan se på skiftingen i fargebruk fra 1700-tallets barokk og rokokko-arkitektur og så følge stilartene fremover, klassisme og empire, senempire, nygotikk og sveitserstil, dragestil og jugend inn i vårt århundres moderne arkitektur med de mer funksjonelle hus. Vi er i Husbankens århundre. Og så har vi fått ferdighusene hvor stilarter gjerne blandes. Men detaljer har de alle uansett.

Gjennom nesten hele arkitekthistorien har ornamentikken, altså utsmykkingen, vært en vesentlig del av arkitekturen. Byggestilenes karakteristiske forskjeller er i tillegg til selve formuttrykket også et spørsmål om detaljer som ornamentikk.

I vårt århundre er ornamentikken erstattet med andre uttryksmidler, men det hander stadig vekk om å markere grenser. Fargesetting av detaljer kan i prinsipp sees på som en moderne form for ornamentikk. Her er det også snakk om å markere ting. Selv en forskjellig fargesetting av vinduer, dører og andre deler av huset er en type utsmykking.

Store eller små markeringer

På mindre detaljer kan man bruke atskillig kulørsterkere farger enn på større flater; det blir klart mindre påtrengende. En sterk eller iøyenfallende fargekontrast fanger oppmerksomheten og kan fortelle at her er døren inn!

Husk at de detaljer som markeres må tåle at de trekker blikket til seg. Det du ikke synes er formmessig pent eller kanskje ikke velplassert, bør ikke markeres sterkt, men tvert imot dempes.

Hvis en fasade allerede er veldig oppstykket, er det ikke om å gjøre å markere detaljene ved fargesetting. Du bør rett og slett være forsiktig med fargene for at helhetsinntrykket ikke skal bli for rotete. Men situasjonen kan selvsagt også bli omvendt, at en enhetlig detaljfargesetting gir orden i en ellers rotete arkitektur.

Forskjellige materialer

Det er ofte bra å velge forskjellige farger på byggeelementer av forskjellige materialer. Her er panel mot grunnmur det kanskje aller vanligste eksempelet. Når hverken behandlingsmetode, glansgrad eller kravet til kvalitet er det samme, er det i praksis allikevel nesten umulig å få et enhetlig fargeuttrykk. Et tips her: Mange foretrekker grunnmuren klassisk hvit, men fargesettingen på grunnmuren kan også være en spennende del av det totale fargevalget.

Hvit velges ofte på detaljene, men hvit er ingen nøytral farge i denne sammenhengen. Mot mørk fasadefarge skiller detaljene seg da kraftig ut, mens det mot lys fasadefarge gir mykere overganger. Lyshetslike farger, for eksempel i rødt og grønt, kan danne tydelig kontrast, men allikevel gi et helhetlig preg.

Avstanden vi ser huset på er av stor betydning for detaljeringen. Variasjoner i kulørtoner brukes ofte for å understreke arkitekturen, og forskjellen kan være stor på vært hold, mens den minker betydelig på lengre hold og fargekontrasten er ikke lenger fremtredende.

God dag i døren!

Fargesetting av dører dreier seg mye om å markere husets entre. Entredøren er kanskje husets viktigste detalj. I fargesettingen kan vi vektlegge både selve døren og innrammingen, eller eventuelt begge deler, i kontrastfarger som skiller seg fra fasaden ellers. Andre av husets dører ønsker vi kanskje ikke å legge så stor vekt på.

Veranda og balkong bør som regel fargesettes som en naturlig del av huset og følge fasadefargen. Iblant kan imidlertid et slikt element fargesettes helt separat, som noe utenpåliggende. En flott utformet veranda eller balkong i avvikende farge kan bli et stort pluss på et ellers mer nøytralt hus.

Det er et godt råd å la fargesettingen ta sin tid! Dette skal man leve med lenge, og selve arbeidet er forholdsvis stort. Det er ikke noen grunn til å forhaste seg for så å oppdage at du ikke er fornøyed når alt arbeidet som er gjort! La det bli en hyggelig prosess hvor ulike forslag vurderes. Er du usikker, så prøv om igjen på små deler av flaten og detaljer, før du tar beslutningen. På nye hus bør tanken om fargesettingen komme inn når tegningene foreligger.

 

HVORDAN VI SKAL BESKYTTE HUSET

Tenk deg selv at det må stå ute dag og hver natt hele året, igjennom en skiftende og lunefull vår, en varm sommer, en regntung høst og kanskje en bitende vinter. Selv i sommerhalvåret skifter det fra sterk solvarme til duggfriske netter. Da gjelder det å finne en god utrustning!

Alt dette gjelder for huset. Et treverk blir påvirket av vær og vind, sollys, temperaturer og forurensning. Det verste er faktisk sollyset hvor UV-strålene bryter ned treverket. Men sannheten er at man ikke kan gjøre noe med alle klimafaktorene bortsett fra å ta hensyn til dem!

Utvendig treverk får raskt et lite pent utseende og en kortere levetid om det ikke vedlikeholdes regelmessig. Nytt tre er i utgangspunktet vannavvisende, men det varer ikke lenge: Det blir raskt nedbrutt av nevnte lys og fuktighet og deretter kan overflaten lett angripes av sopp.

Ikke vent!

Overflaten på et hus skal beskyttes så tidlig som mulig, allerede rett i hælene på snekkeren som kler huset utvendig. Den aller beste forsikring er å grunne det underliggende panel før det overliggende slås på. Ved endevedsbehandling kan man gjerne ha på flere strøk vått-i-vått. For det aller beste resultat skal man legge på et første toppstrøk, også kalt et mellomstrøk. Det skal være porefyllende og gå ned i alle ujenvheter. Det andre toppstrøk blir så slitesjiktet. Begge toppstrøk er samme type produkt i beis, dekkbeis eller maling.

Hva skal vi velge?

Når det gjelder vedlikehold av hus, sier det seg selv at det er mye enklere å male et hus etter at det er beiset enn omvendt.

Ved valg av beis, dekkbeis eller maling som overflatebehandling finnes det noen tommelfingerregler når det gjelder varighet: En beis vil holde seg bra i to til fire år, avhengig av kvalitet og været den blir utsatt for. En dekkbeis varer lenger, fra fire til åtte år, mens en maling grovt sett har en levetid på seks til ti år. Men tidsepokene her er så generelle at holdbarheten kan variere på husets forskjellige vegger alt ettersom hvilken vei det er vendt mot vær og vind og sollys.

Et skikkelig vedlikehold vil på det beste bestå av en grundig husvask (vask med soppdreper også utenom male- og beiseperiode er en viktig del av vedlikeholdet), bruk av stålbørste eller skrape der det er nødvendig, en grunning og til slutt ønsket toppstrøk. Hvis man helt fra starten av husets levetid holder tidsintervallene, er det en lang vei fram til skraping og børsting. Skifter man derimot farge ofte, blir det mange lag maling, et tykt lag som kan sprekke opp. Det betyr skrapetid!

Når man står ved valget mellom beis, dekkbeis og maling, har det også noe med utseende å gjøre. Overflaten blir ulik etter hvilken behandlingsmåte vi velger; maling gir for eksempel en glattere overflate enn beis.

Det fine med beis er at den er transparent, dvs. at man fortsetter å se detaljene i treverket. Mange synes dette er flott. Men en tradisjonell beisfarge blir skritt for skritt mørkere og mørkere for hvert lag som legges på.

Dekkbeis er som navnet tilsier dekkende i motsetning til beis, mens den på den annen side har færre pigmenter i seg enn maling; det er et såkalt åpnere produkt. Da dekkbeis kom var det først og fremst for å ha et lysere alternativ til all mørkere beis som var så populær i noen tiår. Dermed  ble det brukt svært mye dekkbeis i hvit, og det forandrer husets karakter svært mye fra for eksempel en mørk beis.

Maling er fullstendig dekkende, men den blir gjerne fortere matt, noe faktisk mange liker, at malingen ikke er så blank. Maling er fyldigere enn beis og dekkbeis og fyller derfor bedre opp ujevnheter og påfører trevirke en tett beskyttelsesfilm.

 

FARGEKART, FARGEBAR OG VIFTE

Fargekart

Tidligere var stort sett fargekartet den måten forhandleren presenterte fargene på. Valget  var stort sett ikke så vanskelig fordi det var få farger å velge imellom. Et fargekart i dag er mye mer omfattende, selv om de forskjellige produsenter har begynt å begrense seg. De har igjen kuttet ned på antallet og i stedet blitt mer kritiske når det gjelder ekstriørfarger.

Fargebaren

Hos forhandleren er det nå først og fremst fargebaren som er det dominerende hjelpemiddel ved valg av farge. Fargebaren er en systematisk presentasjon som viser produkttype (beis, dekkbeis eller maling), fargefamilie og den nøyaktige NCS-betegnelse. Men fortsatt vil vi nok påstå at ekspeditøren i forretningen nesten er som en fargemakt å regne. Han eller hun kan med sin rådgivning finne fargeløsningene for kundene.

Fargenavn

Vi har nevnt de tradisjonelle fargekart : Først hadde en farge bare et navn, som så ble avløst av bare en kode. Nå har igjen fargekartene fått fargenavn i tillegg til den rette koden fordi folk gjerne vil ha et navn å forholde seg til. Det kan være såkalte pigmentnavn som oker, stedsnavn som Rørosrød eller Staverngul, fantasinavn som kongeblå, blomsternavn som solsikke eller gjenstandsnavn som sitrongul. Bondeblå er et annet mye brukt fargenavn, men i alle disse navnetilfeller finner vi nå varianter. Av bondeblå finnes faktisk en hel rekke; bondeblå er ikke den samme fargen i for eksempel Gudbrandsdalen som Setesdalen. Dermed trenger også fargeprøven i fargekartet en nøyaktig kode fra NCS-systemet.

Fargevifte

Et alternativ til fargebar og fargekart er fargeviften, som gjerne har et litt større volum enn de andre prøvene. Men de har alle tre en ting til felles: De små fargeprøver kan se ut som en ting; overraskelsen kan bli stor når fargen kommer på huset. Et galt fargevalg vokser med huset!

Oppstrøksprøver

Vi nevner to hjelpemidler til: Mange forhandlere har oppstrøksprøver, enten på stativ i forretninger eller oppstrøksprøver ute i sommersesongen. Dermed har malingen kommet over på treverk. I tillegg til dette er det en god ide å male deler av noen panel som en prøve.

Dermed har man kommet helt opp i virkeligheten og får et godt inntrykk av hvordan det hele vil bli. Husk bare at store flater forsterker hele fargesettingen!

Data

Det er også de som har begynt å fargesette på dataskjerm. Kundene kan selv i forretningens idebank lete seg frem til hustyper og fargesette på skjerm både hovedfarge og tilhørende detaljer.

Startside ] Opp ] [Søk]

Copyright © 2002 Øyvind Haugland
Sist endret:  25 mars 2017
 

  Interested in this stuff? Please write to:
 

HTML Counter            stats counter